{"id":2851,"date":"2020-09-02T16:23:16","date_gmt":"2020-09-02T14:23:16","guid":{"rendered":"https:\/\/utsyn.komhit.com\/?p=2851"},"modified":"2026-11-02T16:39:06","modified_gmt":"2026-11-02T16:39:06","slug":"sikkerhetsdynamikken-rundt-oss","status":"publish","type":"post","link":"https:\/\/utsyn2.komhit.com\/index.php\/2020\/09\/02\/sikkerhetsdynamikken-rundt-oss\/","title":{"rendered":"Sikkerhets­dynamikken rundt oss"},"content":{"rendered":"

Norge som sm\u00e5stat p\u00e5virkes sterkt av sikkerhetsdynamikkene utenfor v\u00e5re grenser. Hvilke potensielle trusler b\u00f8r vi i Norge v\u00e6re forberedt p\u00e5?<\/strong><\/p>\n

Av: Gjert Lage Dyndal, fagprofil i UTSYN<\/em><\/p>\n

\n

Denne artikkelen er i hovedsak en gjengivelse av kapittel 2, bakgrunnskapittelet til den nye boken: Strategisk ledelse i krise og krig<\/strong><\/a>, utgitt av Universitetsforlaget sommeren 2020. Godkjent av Universitetsforlaget og redakt\u00f8rene (Larssen & Dyndal).<\/em><\/p>\n

F\u00f8lg lanseringen av denne boken digitalt torsdag 3. september kl. 20:00-21:00 via YouTube<\/a>.<\/em><\/p>\n

\n

V\u00e5rt fokus endres stadig, men en del grunntrekk vil prege oss over tid<\/h2>\n

Med jevne mellomrom skifter v\u00e5rt fokus p\u00e5 sikkerhetspolitiske utfordringer og trusler. Media drives av \u00e5 skape nyheter, politikere likes\u00e5. De kappes om l\u00f8sninger p\u00e5 problemer som opptar velgerne til enhver tid, og det st\u00e5r alltid forskere og andre eksperter klare til \u00e5 bidra innenfor sine fagfelt. Dette er menneskelig, og det vil fortsette.<\/p>\n

Terrortruslene har kommet i bakgrunnen, og hovedfokus har flyttet seg til USA og Kina sin rivalisering. I norsk og hos alliert sammenheng, s\u00e5 er det ogs\u00e5 fokus p\u00e5 Russland sin internasjonale aktivitet, milit\u00e6re aktivitet og utpr\u00f8ving av nytt milit\u00e6rt utstyr. En kort stund var koronasituasjonen ogs\u00e5 koblet til sikkerhetspolitikk, men det har langt p\u00e5 vei forsvunnet igjen. For h\u00f8sten 2020 og litt utover vinteren som kommer kan vi forvente stor oppmerksomhet rettet mot det amerikanske presidentvalget 3. november. Dette vil vare over flere m\u00e5neder uavhengig av hvem som blir valgt til president.<\/p>\n

Hensikten med artikkelen er \u00e5 skape oppmerksomhet rundt det dynamiske sikkerhetsbildet som omgir oss, og trekke dette ned til dagens og den overskuelige fremtidens sikkerhetstrusler som vi kan forvente \u00e5 kunne bli stilt overfor i v\u00e5re n\u00e6romr\u00e5der. Selv om vi drives av nyhetspress og hendelser som skjer rundt oss, s\u00e5 er det noen grunnleggende faktorer og drivere som nok vil st\u00e5 seg i overskuelig fremtid, og som fortsatt vil prege norsk sikkerhet og interesser. Avslutningsvis vil jeg reflektere litt om hva dette betyr og introdusere noen tanker om hvordan vi b\u00f8r forholde oss til det sikkerhetsbildet som omgir oss.<\/p>\n

Mitt utgangspunkt er at Norge som sm\u00e5stat p\u00e5virkes sterkt av dynamikkene utenfor v\u00e5re grenser. F\u00f8lgelig begynner jeg med en kort beskrivelse og diskusjon om det st\u00f8rre globale bildet, og et blikk p\u00e5 noen sentrale regioner som jeg tror vil ha mest innvirkning p\u00e5 situasjonen i Norge i dag og de n\u00e6rmeste \u00e5rene fremover. Mot slutten av artikkelen snevrer jeg dette inn mot noen s\u00e6rlig utvalgte problemsett og potensielle trusler vi i Norge b\u00f8r v\u00e6re forberedt p\u00e5.<\/p>\n

Sikkerhetstjenestenes rapporter, komplementert av fremtidsanalyser<\/h3>\n

Instanser og milj\u00f8er som driver med sikkerhetsanalyser, og de som skal planlegge og bygge kapasiteter til \u00e5 h\u00e5ndtere fremtidige sikkerhetsutfordringer og trusler, m\u00e5 ta hensyn til de kjente og tidsaktuelle temaene som opptar befolkningen. Som fageksperter og ansvarlige m\u00e5 de imidlertid ogs\u00e5 v\u00e6re oppmerksomme p\u00e5 og ha evne til \u00e5 h\u00e5ndtere de mer ukjente truslene, og samtidig forberede for de utfordringene som kan komme p\u00e5 noe lengre sikt. Trusselanalysene fra sikkerhetstjenestene, som de siste \u00e5rene har blitt gjort tilgjengelig i ugraderte versjoner, er sv\u00e6rt viktige for en felles forst\u00e5else av sikkerhetsbildet. Dette b\u00e5de for statlige etater, n\u00e6ringslivet og samfunnet for\u00f8vrig. For langsiktig planlegging og forberedelse av evnen til \u00e5 h\u00e5ndtere trusler, med b\u00e5de justeringer av hvordan v\u00e5re etater er organisert, lover og reguleringer, og for anskaffelse av fremtidige kapasiteter, er de \u00e5rlige trusselvurderingene likevel ikke tilstrekkelige. Utvikling av fremtidige evner krever tid og ressurser. I denne artikkelen fors\u00f8ker jeg derimot \u00e5 se mer \u00e5pent p\u00e5 den potensielle utviklingen \u2013 b\u00e5de bredere og lenger frem \u2013 enn hva som n\u00f8dvendigvis gj\u00f8res i de \u00e5rlige rapportene fra sikkerhetstjenestene.<\/p>\n

De siste \u00e5renes publisering av ugraderte rapporter om utfordringer og trusler \u2013 fra Politiets sikkerhetstjeneste, PST (Trusselvurdering<\/em>); Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NSM (Risiko<\/em>); Etterretningstjenesten, E-tjenesten (Fokus<\/em>) og den bredere samfunnsvurderingen fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB (Analyse av krisescenarier<\/em> (tidligere \u00e5rlig serie ved navn Nasjonalt risikobilde<\/em>)) \u2013 har gitt media, politikere, institusjoner og personer med interesse for dette en god og viktig bakgrunn og innf\u00f8ring for \u00e5 forst\u00e5 situasjonen. Disse \u00e5rlige analysene er lett tilgjengelige og viktige for \u00e5 oppn\u00e5 en bred nasjonal, felles forst\u00e5else. De har de siste \u00e5rene med rette f\u00e5tt bred oppmerksomhet.<\/p>\n

Disse \u00e5rlige analysene er lett tilgjengelige og viktige for \u00e5 oppn\u00e5 en bred nasjonal, felles forst\u00e5else.<\/p><\/blockquote>\n

Som nevnt s\u00e5 trengs det derimot ogs\u00e5 andre analyser der man ser lenger fremover p\u00e5 mulige utviklingstrekk, ettersom organisering, utstyr og kompetanse er noe som tar tid \u00e5 utvikle for \u00e5 v\u00e6re relevante. Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, utviklet i 2015 sin f\u00f8rste omfattende fremtidsanalyse Globale trender mot 2040 \u2013 implikasjoner for Forsvarets rolle og relevans for langsiktig forsvarsplanlegging<\/em>. H\u00f8sten 2019 ble denne oppdatert som Globale trender mot 2040 \u2013 et oppdatert fremtidsbilde<\/em>. Slike fremtidsanalyser er viktige for oppdatert, tidsriktig informasjon og som inspirasjon til nye analyser og for mer langsiktige utviklingstrekk.<\/p>\n

Tilsvarende fremtidsanalyser fra de mest sentrale nasjoner og institusjoner vi samarbeider med innen utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, er ogs\u00e5 viktige for \u00e5 fors\u00f8ke \u00e5 forst\u00e5 fremtidens utfordringer. NATO har de siste \u00e5rene utviklet en Strategic foresight analysis<\/em>, den siste i 2017, og jobber n\u00e5 med sin neste for 2021. EU har flere sentrale milj\u00f8er for dette, hvor de viktigste er: European Strategy and Policy Analysis System, ESPAS, som utga Shaping the future of geopolitics<\/em> i 2017 og Global Trends to 2030<\/em>, Shaping the future in a fast-changing world<\/em> i 2018; Institute for Security Studies, ISS, som utga sin siste What if? Scanning the horizon: 12 scenarios for 2021<\/em> i 2019; og European Political Strategy Centre, EPSC, som i 2019 utga Challenges and choices for Europe. Global trends to 2030<\/em>.<\/p>\n

Av andres nasjonale fremtidsanalyser har de britiske studiene, s\u00e6rlig serien Global Strategic Trends<\/em>, utgitt i sjette utgave av UK MoD i 2018 f\u00e5tt mye oppmerksomhet i utenriks- og forsvarskretser. En rekke amerikanske studier og Statement for the record<\/em>-rapporter for Senatet og Kongressen er tilsvarende viktige. Et s\u00e6rlig godt utgangspunkt er Worldwide threat assessment of the US Intelligence Community<\/em>-rapporten, som presenteres \u00e5rlig for Senate Select Committee on Intelligence, samt de \u00e5rlige Global trends<\/em>-rapportene fra The Office of the Director of National Intelligence. Disse rapportene har v\u00e6rt viktige innslagspunkt for argumentene og perspektivene om de globale utviklingstrekkene og trusselbildet som utvikles i denne artikkelen.<\/p>\n

Ser vi tilbake p\u00e5 de siste \u00e5renes utvikling innen sikkerhetssektoren, s\u00e5 har helt klart fokusomr\u00e5dene skiftet jevnlig. Hvis vi ser litt tilbake i tid mente den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld (forsvarsminister i 1975\u20141977 og 2001\u20142006) basert p\u00e5 utviklingstrekk de siste 100 \u00e5rene at vi kan anta at verdens fokus skifter omtrent hvert tiende \u00e5r (Rumsfeldt, 2001). Dersom vi ser p\u00e5 NATO og nasjonene, Norge inkludert, har fokus skiftet enda oftere enn dette. Det er bare \u00e5 minne om alt vi \u2013 Norge, og de alliansene vi har v\u00e6rt del av \u2013 har g\u00e5tt gjennom siden slutten av den kalde krigen. Stormaktsrivalisering var tilsynelatende noe som h\u00f8rte fortiden til, og fokuset ble rettet mot globale religi\u00f8se og etniske konfliktlinjer; fra massiv organisert kriminalitet p\u00e5 1990-tallet, til et fokus p\u00e5 voldelig jihadistisk og s\u00e6rlig wahhabi-inspirert terrorisme med Al-Qaida og andre tilsvarende grupperinger. Videre kom asymmetriske kriger i Afghanistan og Irak, maritim piratvirksomhet og igjen tilbake til trusselen om terrorisme og krigf\u00f8ring mot Den selvutnevnte islamske stat i Syria og Irak. Dernest kom et offensivt Russland tilbake i sikkerhetspolitikken med annekteringen av Krim i 2014 og fortsatt delvis okkupasjon i \u00f8stlige Ukraina. Med dette kom p\u00e5virkningsoperasjoner og politisk krigf\u00f8ring tilbake i fokus, da i form av s\u00e5kalte hybride trusler. Dette har kommet tilbake som et virkefullt middel som benyttes av mange stater over store deler av verden. \u00abP\u00e5virkningsoperasjoner\u00bb er igjen \u2013 som under s\u00e6rlig den kalde krigen \u2013 blitt dagligdags i stor- og regionalmaktenes rivalisering.<\/p>\n

Kan koronakrisen bli USA sitt \u00abSuez moment\u00bb, slik Suez-krisen i 1956 etterp\u00e5 viste seg \u00e5 markere Storbritannias fall som global stormakt?<\/p><\/blockquote>\n

Koronakrisen som har herjet, og nok vil fortsette \u00e5 herje oss, har hatt et slikt omfang at det synes \u00e5penbart at den vil p\u00e5virke den globale \u00f8konomien, og dermed ogs\u00e5 utenriks- og sikkerhetspolitikken b\u00e5de i innev\u00e6rende og neste \u00e5r, og kanskje ogs\u00e5 p\u00e5 enda lengre sikt. I 2020 vil de helsemessige, menneskelige sikkerhetstruslene dominere debatten, men straks etter vil vi med stor sannsynlighet se nye utviklingstrekk. Denne helsemessige og \u00f8konomiske krisen vil ha konsekvenser. Det har v\u00e6rt tendenser til debatt om at stormaktenes posisjoner endres, men det har ikke f\u00e5tt s\u00e6rlig vedvarende fokus. Vil Kina kanskje st\u00e5 frem som den nye, mest kapable stormakten til \u00e5 underst\u00f8tte andre mindre stater rundt omkring i verden? Kan koronakrisen bli USA sitt \u00abSuez moment\u00bb, slik Suez-krisen i 1956 etterp\u00e5 viste seg \u00e5 markere Storbritannias fall som global stormakt? (Campbell & Doshi, 2020).<\/p>\n

Den entydige l\u00e6rdommen fra historiske gjennomganger er at sikkerhetsdynamikken er i konstant utvikling. Likevel best\u00e5r dette av en kombinasjon av konstanter og nyvinninger. Noe best\u00e5r, noe gjenoppst\u00e5r i ny drakt med noe tids mellomrom, og nye utfordringer kommer til. Dette m\u00e5 ogs\u00e5 v\u00e6re forst\u00e5tt og inkludert i v\u00e5re fremtidsanalyser som skal ligge til grunn for v\u00e5r utvikling av lover og rammebetingelser, planer, organisering, anskaffelser og kompetansebygging for \u00e5 m\u00f8te fremtidige sikkerhetsutfordringer.<\/p>\n

Globale utviklingstrekk \u2013 stormaktsrivalisering<\/h3>\n

Det som i dag f\u00f8rst og fremst preger sikkerhetsdynamikken, er en tydelig tilbakevending til stormaktsrivalisering. Vi lever n\u00e5 med en multipolar verdensorden hvor b\u00e5de Russland og Kina har blitt mer likeverdige konkurrenter til USA. USA er fortsatt den ledende sikkerhetspolitiske akt\u00f8ren p\u00e5 den globale scenen, men de blir utfordret \u2013 og svarer dertil p\u00e5 dette med blant annet politiske og \u00f8konomiske midler, men ogs\u00e5 med en modernisering av sine konvensjonelle forsvarsstyrker og utvikling av stadig nye kapasiteter.<\/p>\n

Russland har reist seg. Staten er en meget sterk atommakt og den eneste som er p\u00e5 likefot med USA. De har n\u00e5 moderniserte og mobile konvensjonelle styrker, men er fortsatt underlegne et kollektivt NATO. Selv om Russland sliter \u00f8konomisk, m\u00e5 de ikke overses. Russland har enorme naturressurser, landet prioriterer forsvarssektoren h\u00f8yt og er motstandsdyktig i kriser og d\u00e5rlige tider. Russland har utfordret det vestlige verdigrunnlaget og NATO som forsvarsallianse det siste ti\u00e5ret (Kirchick, 2017). Forventningene til de fleste vestlige nasjoner og et samlet NATO er at de trolig vil fortsette \u00e5 utfordre. Ettersom det ikke er dype ideologiske forskjeller mellom stormaktene, men heller relatert til realpolitiske maktrelasjoner og politikk, b\u00f8r vi derimot v\u00e6re \u00e5pne for at forholdet mellom Russland og Vesten samlet, eller mellom Russland og noen sentrale europeiske stater, kan mykes opp. Dette vil i s\u00e5 tilfelle dramatisk kunne p\u00e5virke de politiske relasjonene og trusselbildene som eksisterer i Europa i dag.<\/p>\n

Vi har sett at Russland har utfordret NATO og dets allierte i informasjons- og cyberdomenet, med m\u00e5l om \u00e5 p\u00e5virke politiske prosesser og det indre samholdet i alliansen (Kveberg, Alme & Diesen, 2019). Russland har en dominerende posisjon i b\u00e5de Arktis og Svartehavsregionen, med effektive milit\u00e6re, lagdelte forsvar og med god \u00abstrategisk dybde\u00bb for forsterkninger. De har ogs\u00e5 en sterk tilstedev\u00e6relse i \u00d8stersj\u00f8en, men der er de derimot i en sv\u00e6rt s\u00e5rbar posisjon, noe som gj\u00f8r sikkerhetssituasjonen mer ustabil og kritisk der enn andre steder i tider n\u00e5r spenningen er h\u00f8y.<\/p>\n

Fokuset p\u00e5 Kina som en potensiell sikkerhetsutfordrer til Vesten har \u00f8kt dramatisk de siste par \u00e5rene. Kina har blitt en likeverdig konkurrent til USA p\u00e5 de \u00f8konomiske og teknologiske feltene. I den forbindelse kan vi snakke om et bipolart globalt system som domineres av USA og Kina (Tunsj\u00f8, 2018). Kina har blitt en konkurrent til USA og dets allierte i sikkerhetsdomenet i sin egen region. P\u00e5 verdensbasis trenger imidlertid Kina flere \u00e5r p\u00e5 seg for \u00e5 utvikle reelle maritime, konvensjonelle styrker for globale operasjoner og med det kunne bli en likeverdig konkurrent til USA \u2013 hvis landet har eller setter seg det som m\u00e5l. De prim\u00e6re manglene til Kina som en global milit\u00e6r akt\u00f8r er deres manglende allianser og manglende evne til \u00e5 operativt drifte robuste langtrekkende hangarskipsgrupper.<\/p>\n

De prim\u00e6re manglene til Kina som en global milit\u00e6r akt\u00f8r er deres manglende allianser og manglende evne til \u00e5 operativt drifte robuste langtrekkende hangarskipsgrupper.<\/p><\/blockquote>\n

Kina blir sannsynligvis ingen direkte fysisk utfordring for Norge, kanskje heller ikke Europa i overskuelig fremtid. Indirekte vil de derimot kunne utfordre og endre det globale, multilaterale systemet som legger fundamentet for v\u00e5r sikkerhet. Koronakrisen kan vise seg \u00e5 ytterligere bidra til endring av de globale dynamikkene og multilaterale systemene de n\u00e6rmeste \u00e5rene. Mange har v\u00e6rt tidlige ute med \u00e5 sp\u00e5 en tilbakegang for det globaliserte systemet. Eksemplifisert med overskrifter som \u00abThe coronavirus is killing globalization as we know it\u00bb, en artikkel i Foreign Policy<\/em> i mars 2020 (Legrain, 2020). Mange andre har stilt mer \u00e5pne sp\u00f8rsm\u00e5l om den fremtidige utviklingen, som for eksempel BBC med artikler som \u00abWill coronavirus reverse globalisation?\u00bb (Bloom, 2020). Andre igjen ser for seg at den siste globale krisen bare understreker behovet for globale l\u00f8sninger, eksemplifisert med artikkelen \u00abWhy defeating coronavirus in one country isn\u2019t enough \u2013 there needs to be a coordinated global strategy\u00bb (Habibi, 2020). Det eneste som synes klart, er at usikkerheten om fremtiden er st\u00f8rre enn p\u00e5 lenge.<\/p>\n

Kinas \u00f8kte maktposisjon brer om seg ogs\u00e5 fysisk, eksemplifisert gjennom \u00absilkevei\u00bb-prosjektet, deres maritime interesser i Indiahavet \u2013 til Midt\u00f8sten og \u00f8stkysten av Afrika. Dette vil med stor sannsynlighet p\u00e5virke global maritim sikkerhet og stormaktskonflikter. Potensielle konflikter eller en regional krig med USA og dets allierte vil uansett ha enorme innvirkninger p\u00e5 USA sin evne til\u00abextended deterrence\u00bb i v\u00e5r region og dermed sikkerhetssituasjonen i Europa, inkludert Norge. Derfor m\u00e5 vi forholde oss til Kina i v\u00e5re utvidede sikkerhetsvurderinger. Det er ogs\u00e5 tydelig at Kina har \u00f8kt sin oppmerksomhet om de arktiske str\u00f8k, noe som har v\u00e6rt mye diskutert siste \u00e5r i akademiske milj\u00f8er (for eksempel Beadle, Diesen, Nyhamar & Bostad, 2019) og i media. Dette har ogs\u00e5 kommet inn som en sentral del av trusselvurderingene fra Etterretningstjenesten de siste par \u00e5rene.<\/p>\n

Etter at Russland har gjenreist seg og Kina har f\u00e5tt stadig mer globale interesser og makt de siste \u00e5rene, har USA i \u00f8kende grad kommet til \u00e5 fokusere p\u00e5 fremtidig krigf\u00f8ring mot likeverdige motstandere. Russland og Kina har blitt jevnbyrdige konkurrenter til USA og Vesten i sine egne regioner, men har enn\u00e5 ikke den samme globale rekkevidden som USA og dets allierte.<\/p>\n

Denne stormaktsrivaliseringen vil uansett sterkt p\u00e5virke det multilaterale systemet, internasjonale avtaler og reguleringer, utviklingen av milit\u00e6re kapasiteter og konsepter for krigf\u00f8ring \u2013 alts\u00e5 sikkerhetsdynamikken i all sin bredde.<\/p>\n

Faren for regionale konflikter og kriser \u00f8ker<\/h3>\n

Videre har den samme stormaktsrivaliseringen i \u00f8kende grad preget mange regionale sikkerhetsdynamikker. Mange sm\u00e5 og mellomstore stater balanserer ogs\u00e5 sin politikk i forhold til de globale stormaktene. Dette har f\u00e5tt mindre og for lite akademisk dekning og mediedekning. Det er sl\u00e5ende at stormaktene aktivt m\u00e5 forholde seg til de regionale akt\u00f8rene. B\u00e5de sm\u00e5 og mellomstore stater har i dag \u2013 i det multilaterale systemet \u2013 reelle valg om hvor og n\u00e5r de \u00f8nsker \u00e5 s\u00f8ke st\u00f8tte, eller p\u00e5 annen m\u00e5te tiln\u00e6rme seg de store. Det er her viktig \u00e5 ha med seg at dette gjelder mange mellomstore makter, som i norsk sammenheng er store. Eksempler p\u00e5 dette inkluderer India, Indonesia, Malaysia og Japan i Asia, men ogs\u00e5 Frankrike, Tyskland og Italia i Europa.<\/p>\n

En region som s\u00e6rlig har p\u00e5virket politikk og sikkerhetsutfordringer i Europa de siste par ti\u00e5rene, er Midt\u00f8sten og Nord-Afrika. Dette gjelder fortsatt og vil best\u00e5 som en dynamisk og urolig region.<\/p>\n

Sikkerhetsdynamikken har derimot endret seg p\u00e5 noen sentrale felt de siste f\u00e5 \u00e5rene. P\u00e5 det globale planet har de tre stormaktene kommet inn og st\u00f8ttet forskjellige akt\u00f8rer; Russland med direkte milit\u00e6r assistanse, b\u00e5de med styrker og v\u00e5pensalg, mens Kina har kommet inn som en tung \u00f8konomisk akt\u00f8r. Kina er ogs\u00e5 aktive med v\u00e5pensalg, men dette er noe mer nedtonet.<\/p>\n

Det som derimot er den st\u00f8rste endringen, med f\u00f8lger for sikkerhetsdynamikken i Europa, er hvordan det har vokst frem en tydelig regional kamp om forholdet mellom stat, innbyggere og religion i det utvidede Midt\u00f8sten.<\/p><\/blockquote>\n

Det som derimot er den st\u00f8rste endringen, med f\u00f8lger for sikkerhetsdynamikken i Europa, er hvordan det har vokst frem en tydelig regional kamp om forholdet mellom stat, innbyggere og religion i det utvidede Midt\u00f8sten. Dette ble synlig med Qatar-krisen i 2014 og 2017. Sp\u00f8rsm\u00e5l om grader av \u00abpolitisk islam\u00bb \u2013 her forst\u00e5tt vidt som sammenhengen og gjensidige virkningen p\u00e5 samfunnsstruktur og kultur, politikk og statsmakt \u2013 har blitt et fremtredende element i dag i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dette gjelder i Midt\u00f8sten og \u00f8stover til Somalia og gjennom Nord-Afrika og Sahel til Marokko, s\u00e5 vel som nordover til Tyrkia. I det store bildet st\u00e5r kampen mellom sunnidominerte stater som \u00f8nsker en balanse mellom og integrering av politikk og religion (s\u00e6rlig Qatar og Tyrkia, med sannsynlige koblinger til Det muslimske brorskap), og de som \u00f8nsker et sterkt skille mellom formell statsmakt i \u00f8konomi og utenrikspolitikk, og makt over samfunnet med konservative religi\u00f8se verdier (s\u00e6rlig Saudi-Arabia, Emiratene og Egypt). Disse faktorene og regionale stormaktene p\u00e5virker mange s\u00e5rbare og ustabile stater og den regionale politikken i dag. Statene st\u00f8tter opp under akt\u00f8rer for destabilisering og maktovertakelser, for \u00e5 spre sitt system. Dette kan de neste \u00e5rene lede til flere stedfortrederkriger, s\u00e5 vel som oppbygging av nye ikke-statlige akt\u00f8rer med statsst\u00f8tte.<\/p>\n

Den andre regionen som s\u00e6rlig p\u00e5virkes av stormaktsrivaliseringen er de \u00f8stligere delene av Asia. Her er det konflikter rundt maritime soner og rettigheter, om status p\u00e5 \u00f8ygrupper \u2013 alt fra konflikter mellom Russland og Japan og mellom Japan og Kina, til Taiwan og det kompliserte S\u00f8r-Kina-havet. Dette legger mindre direkte f\u00f8ringer for sikkerhetssituasjonen i Europa, men vil ogs\u00e5 klart p\u00e5virke global maritim handel og \u00f8konomi. I tillegg kan det ikke undersl\u00e5s at USA har begrensede ressurser og i mindre grad vil kunne st\u00e5 for sikkerhetsgarantien i Europa om<\/em> de skulle bli tyngre involvert i krigf\u00f8ring i Asia.<\/p>\n

V\u00e5r region, som del av det globale<\/h3>\n

Norge og v\u00e5re n\u00e6romr\u00e5der og det st\u00f8rre Nordishavet er ikke unntatt fra den globale stormaktsrivaliseringen og annen global interesse for de arktiske havomr\u00e5dene. Som p\u00e5pekt av FFI m\u00e5 vi v\u00e6re forberedt p\u00e5 at det globale konfliktniv\u00e5et kan st\u00e5 overfor et mulig vendepunkt, og at dette medf\u00f8rer en farligere verden for sm\u00e5stater og s\u00e5gar kan gi st\u00f8rre usikkerhet om ogs\u00e5 alliert st\u00f8tte p\u00e5 lang sikt (Beadle, 2019).<\/p>\n

Den mest \u00e5penbare og ofte omtalte dynamikken omhandler det anspente forholdet mellom Russland og USA, NATO og EU. Det har v\u00e6rt stor oppmerksomhet rundt moderniseringen av russiske milit\u00e6rstyrker, militarisering av arktisk infrastruktur og \u00f8kt milit\u00e6r aktivitet. Dette er bekymringsverdig, i Norge s\u00e5 vel som i NATO og hos sentrale allierte enkeltnasjoner. Spenningsforholdet \u00f8ker, og muligheten for misforst\u00e5elser som kan lede til konflikter er absolutt til stede. N\u00e5r det gjelder v\u00e5re n\u00e6romr\u00e5der og det n\u00e5v\u00e6rende konfliktforholdet med Russland, s\u00e5 er det stor forskjell p\u00e5 Skandinavia og \u00d8stersj\u00f8en versus Barentshavet og det videre Nordishav-omr\u00e5det.<\/p>\n

Hva ang\u00e5r det s\u00f8rlige Skandinavia og nord\u00f8stlige Europa, inklusive \u00d8stersj\u00f8en, s\u00e5 er situasjonen en helt annen enn i Arktis. Sikkerhetsdynamikken i \u00d8stersj\u00f8omr\u00e5det preges f\u00f8rst og fremst av at NATO har fotfeste i de baltiske statene og Polen. Dette f\u00f8les sv\u00e6rt truende for Russland, som f\u00f8lgelig har bygd opp omfattende \u00abnektelsesstyrker\u00bb i og for sj\u00f8- og luftdomenet i Kaliningrad. De russiske nektelsesstyrkenes hovedfunksjon er \u00e5 hindre USAs og NATOs evne til dominans i \u00d8stersj\u00f8regionen, som igjen kan nyttes til en potensiell milit\u00e6r offensiv mot sentrale deler av Russland. De russiske styrkene i Kaliningrad s\u00f8ker \u00e5 begrense NATOs man\u00f8vreringsrom i \u00d8stersj\u00f8en og evnen til \u00e5 underst\u00f8tte de baltiske statene. Samtidig er disse russiske styrkene i lille Kaliningrad selv sv\u00e6rt s\u00e5rbare for offensiver fra en kapabel motstander. Sikkerhetssituasjonen preges n\u00e5 sterkt av denne russiske s\u00e5rbarheten, og dette gir en farlig strategisk ustabilitet. Faren ligger f\u00f8rst og fremst i at Russland er helt avhengig av et s\u00e5kalt strategisk overfall gjennom Suwalki-korridoren (et smalt landomr\u00e5de i Polen som skiller Hviterussland og Kaliningrad fra hverandre), eller over de baltiske statene for \u00e5 sikre sin egen underst\u00f8ttelse og sikring av Kaliningrad (Hodges, Bugajski & Doran, 2018). Dette dominerer sikkerhetsspenningen i grenseomr\u00e5dene mellom Litauen og Polen s\u00e6rlig, men ogs\u00e5 i de baltiske statene for\u00f8vrig og \u00d8stersj\u00f8en. Faktisk, s\u00e5 g\u00e5r dette spenningsforholdet ogs\u00e5 ut i Nordsj\u00f8en, og s\u00e5ledes blir det en faktor for det norske forsvaret ogs\u00e5 i syd.<\/p>\n

Situasjonen er en annen i Arktis. I det h\u00f8ye, isdekte nord dominerer Russland. USA og NATO har noen kapasiteter med atomub\u00e5ter og flystyrker, men har ellers liten evne til \u00e5 operere i isdekte arktiske kyst- og havomr\u00e5der (Aliyev, 2019; Boul\u00e8gue, 2019; Zysk, 2019). USA har f\u00f8rst og fremst luftmakt \u00e5 bidra med for \u00e5 utfordre den russiske dominansen til lands og havs i og p\u00e5 tvers av det arktiske havbassenget. Russland er godt i gang med en modernisering av infrastrukturen, med baser og havneomr\u00e5der \u2013 s\u00e5gar dypvannshavner; kommunikasjonsnettverk; s\u00f8k- og redningskapasiteter; solide isbryterkapasiteter; og ikke minst \u00f8konomisk og forskningsmessig stor aktivitet i disse hardf\u00f8re omr\u00e5dene. Denne utbyggingen er i en skala som langt overg\u00e5r de andre arktiske statene, EU og Kina til sammen. Selv etter beslutninger om \u00e5 satse p\u00e5 omfattende statlig og industriell aktivitet fra arktiske akt\u00f8rer som USA, Canada, Danmark \u2013 og Norge, s\u00e5 vil Russland allikevel i mange \u00e5r ha et solid forsprang. Dette gjelder helt fra \u00f8konomisk virksomhet til milit\u00e6re kapasiteter og evne til \u00e5 underst\u00f8tte dette.<\/p>\n

Russland vil allikevel i mange \u00e5r ha et solid forsprang i Arktis. Dette gjelder helt fra \u00f8konomisk virksomhet til milit\u00e6re kapasiteter og evne til \u00e5 underst\u00f8tte dette.<\/p><\/blockquote>\n

I de arktiske havomr\u00e5dene er det derimot flere andre akt\u00f8rer med \u00f8konomiske og sikkerhetsrelaterte interesser som preger situasjonen. De arktiske statene har egne interesser i og s\u00e6rskilte politiske tiln\u00e6rminger til de arktiske omr\u00e5dene, men har i hovedsak fors\u00f8kt \u00e5 holde dette som et lavspenningsomr\u00e5de med tanke p\u00e5 rettigheter og grensedragninger. De siste par \u00e5rene har det derimot vokst frem nye problemstillinger, b\u00e5de mellom noen av de arktiske statene og med nye akt\u00f8rer. Sikkerhetsdynamikkene handler i dag om s\u00e6rlig to hovedinteresser; ressurser og seilingsleder.<\/p>\n

Det er enorme ressurser i de arktiske havomr\u00e5dene. Mye er allerede drivverdig, men mer kommer. B\u00e5de som f\u00f8lge av issmelting og utvikling av ny infrastruktur \u2013 og dermed bedre tilgjengelighet, men ogs\u00e5 p\u00e5 grunn av bedre vekstvilk\u00e5r for levende organismer. St\u00f8rrelsen p\u00e5 omr\u00e5dene er heller ikke alle bevisste p\u00e5. Det er et havomr\u00e5de som er nesten seks ganger s\u00e5 stort som Middelhavet, og hvor omtrent et omr\u00e5de tilsvarende tre ganger st\u00f8rrelsen av Middelhavet allerede er isfritt.<\/p>\n

Videre dreier disse interessene seg mye om seilingsleder. Men, disse blir ikke bare plutselig tilgjengelige. I dag, og for ti\u00e5r fremover, s\u00e5 handler det om kompetanse og erfaringer, basert p\u00e5 kapasiteter med infrastruktur og underst\u00f8ttelse. Ambisjoner og reguleringer vil m\u00e5tte bli basert p\u00e5 dette. Russland og Canada hevder s\u00e6rskilte kontrollmekanismer for seiling langs deres kystsoner. I tilfellet Canada s\u00e5 er det omstridte sp\u00f8rsm\u00e5let hva som defineres som interne farvann og \u00e5pne streder, alts\u00e5 om den maritime trafikken er fri eller kan underlegges reguleringer. N\u00e5r det gjelder Russland, s\u00e5 hevder de en rettighet til \u00e5 regulere den maritime trafikken ogs\u00e5 utenfor sin territorialfarvannslinje, med henvisninger til s\u00e6rskilte avtaler om arktiske og antarktiske farvann. Dette er sv\u00e6rt omstridte sp\u00f8rsm\u00e5l som har f\u00e5tt \u00f8kt oppmerksomhet i senere tid. USA og flere europeiske tradisjonelle sj\u00f8fartsnasjoner hevder at prinsippene om fri og uhindret ferdsel p\u00e5 havet (utenfor 12 nautiske mils territorialfarvann) er sv\u00e6rt viktige.<\/p>\n

Den \u00f8kte interessen for de arktiske havomr\u00e5dene fra europeiske stater individuelt og et samlet EU, Kina og andre asiatiske stater gir muligheter, men ogs\u00e5 utfordringer. Det er knyttet stor usikkerhet til den kinesiske langsiktige og mangfoldige involveringen. Det gjelder alt fra forskningsmessig, \u00f8konomisk og politisk involvering p\u00e5 Gr\u00f8nland og Island, spede fors\u00f8k i Norge, s\u00e6rlig p\u00e5 Svalbard, og med det \u00f8kte samvirket med Russland. Russland ser denne involveringen som n\u00f8dvendig p\u00e5 en del felt, men ogs\u00e5 som problematisk i det lengre l\u00f8p med tanke p\u00e5 mer omfattende kinesisk involvering.<\/p>\n

De europeiske statenes involvering og tydeligere interesser anses som positivt med tanke p\u00e5 forskning p\u00e5 klimaeffekter og ressursutvikling, mens det er utfordrende i andre henseender. S\u00e6rlig har Norge hatt utfordringer med manglende aksept for v\u00e5re reguleringer og lover med opprettelse av og for h\u00e5ndtering av aktivitet i de maritime sonene rundt, eller forbi, Svalbard. Dette er entydige norske omr\u00e5der i henhold til norske perspektiver, men omstridt for mange andre (Dyndal, 2014). Det norske dilemmaet er at mange av v\u00e5re tradisjonelle allierte i forsvarspolitikken er motstandere av v\u00e5r politikk n\u00e5r det gjelder dette s\u00e6rskilte, men viktige arktiske sp\u00f8rsm\u00e5let.<\/p>\n

Totalt sett kan det vise seg vanskeligere \u00e5 definere sikkerhetspolitikken i v\u00e5re nordomr\u00e5der i tiden fremover.<\/p><\/blockquote>\n

Totalt sett kan det vise seg vanskeligere \u00e5 definere sikkerhetspolitikken i v\u00e5re nordomr\u00e5der i tiden fremover. Dette som f\u00f8lge av den \u00f8kte militariseringen fra Russland og en mer offensiv politikk og tilstedev\u00e6relse fra USA, Storbritannia og andre for \u00e5 konfrontere Russland med dette; p\u00e5 grunn av \u00f8kt interesse fra stadig flere akt\u00f8rer for \u00f8kt tilgang til ressurser, og for internasjonale spenninger om frie seilingsleder inn i de arktiske havomr\u00e5dene og for transarktisk maritim transport.<\/p>\n

Problemsett som s\u00e6rlig kan f\u00f8re til sikkerhetstrusler i Norge<\/h3>\n

I \u00e5rene fremover kan Norge st\u00e5 overfor en rekke forskjellige utfordringer og trusler som m\u00e5 h\u00e5ndteres. Jeg vil her trekke frem tre s\u00e6rlige problemsett som potensielt kan lede til utfordringer og trusler under terskelen for konvensjonell krig: (1) terrorisme, i all sin bredde; (2) digitale og fysiske trusler mot nasjonal infrastruktur og (3) interessekonflikter relatert til v\u00e5re havomr\u00e5der i nord. I tillegg fremst\u00e5r det i dagens globale kontekst ogs\u00e5 n\u00f8dvendig \u00e5 tenke gjennom den direkte faren for at (4) krig kan komme til Norge, spesielt som f\u00f8lge av st\u00f8rre internasjonale eller andre nabostaters konflikter.<\/p>\n

Spennet av utfordringer innenfor disse problemsettene er komplekse og krever s\u00e5ledes mye fra sikkerhetsetatene, b\u00e5de med tanke p\u00e5 kontinuerlig kompetansebygging, ivaretakelse og videreutvikling av kapasiteter. Samtidig er det klart at politiet, Forsvaret og andre etater ikke evner \u00e5 v\u00e6re klare til \u00e5 h\u00e5ndtere alle trusler som kan oppst\u00e5. Uansett forberedelser, s\u00e5 vil det v\u00e6re en restrisiko som man m\u00e5 ha et bevisst forhold til. For \u00e5 sitere Rumsfeld s\u00e5 finnes det b\u00e5de \u00abkjente ukjente\u00bb, men ogs\u00e5 \u00abukjente ukjente\u00bb faktorer, det vi ikke vet noe om enn\u00e5 (Errol, 2013). F\u00f8lgelig m\u00e5 det aksepteres at det m\u00e5 tas hensyn til b\u00e5de \u00e5 utvikle langsiktige, robuste kapasiteter mot disse utfordringene og truslene, samtidig som det aksepteres at (kun) deler av det vil v\u00e6re i fokus og vel inn\u00f8vd til enhver tid. Dette s\u00e5 vi i 2019, hvor for eksempel PST i sin \u00e5rlige vurdering tidlig p\u00e5 \u00e5ret anslo trusselen fra norske h\u00f8yreekstreme som lav mens, de tidlig p\u00e5 sommeren gikk ut med varsler internt i politiet om \u00f8kt fare for dette \u2013 og det endte opp med et fors\u00f8k p\u00e5 terrorangrep i B\u00e6rum den 10. august 2019. Med sin ugraderte trusselvurdering fra 2020 er trusselen fra h\u00f8yreekstreme sidestilt med den fra voldelige jihadistiske milj\u00f8er (Politiets sikkerhetstjeneste, 2020).<\/p>\n

I den p\u00e5f\u00f8lgende korte beskrivelsen av grunnlaget for terrorisme vi ser og kan forvente de neste \u00e5rene, er ikke de konkrete terrortruslene beskrevet. Det trusselbildet er best beskrevet i de \u00e5rlige rapportene av sikkerhetsetatene, s\u00e6rlig Etterretningstjenesten og PST. Det er deres ansvar, og de politiske milj\u00f8ene (departementene, politikerne i posisjon og i opposisjon) er ansvarlige for \u00e5 skape og holde en kultur for \u00e5penhet og mulighet for tjenestene til \u00e5 ta opp politisk sensitive analyser og varslinger.<\/p>\n

Terror \u2013 et bredt felt av utfordringer og trusler<\/h4>\n

Islamsk wahhabi-inspirert terrorisme \u2013 nedgang i Europa, men fortsatt en trussel<\/h4>\n

Over de siste to ti\u00e5rene har jihadistisk terrorisme v\u00e6rt den mest fremtredende trusselen. Disse utfordringene har definert mye av organiseringen for overv\u00e5kning og etterretning, forebygging og h\u00e5ndtering av fremvoksende grupperinger og konkrete angrep. Dette startet med Al-Qaida p\u00e5 slutten av 1990-tallet, og s\u00e6rlig etter 11. september 2001 i USA, med p\u00e5f\u00f8lgende store angrep i Madrid og London og andre steder (Wright, 2006; Stenersen, 2017).<\/p>\n

Al-Qaida oppstod p\u00e5 1980-tallet i Afghanistan i kampen mot sovjetiske okkupasjonsstyrker for \u00e5 beskytte og sikre et islamsk Afghanistan. Etter dette utvidet de fokus til \u00e5 utfordre de \u00abfalske\u00bb islamske statene i Midt\u00f8sten og Nord\u00f8st-Afrika, s\u00e6rlig Saudi-Arabia. De \u00f8nsket \u00e5 endre disse og etablere det de kalte \u00abvirkelige\u00bb islamske stater. De fant etter hvert ut at de ikke klarte dette, mye p\u00e5 grunn av at statene var beskyttet av amerikanske styrker og politikk. Slik kom Al-Qaida til sin strategi om \u00e5 angripe USA og de vestlige landene \u2013 \u00abthe far enemy\u00bb \u2013 for \u00e5 f\u00e5 disse til \u00e5 trekke sin st\u00f8tte til de virkelige m\u00e5lene \u2013 \u00abthe near enemy\u00bb, samt for \u00e5 fremprovosere reaksjoner fra Vesten for \u00e5 skape st\u00f8rre motstand mot disse i den islamske verden. Angrepene mot Vesten var s\u00e5ledes en indirekte<\/em> strategi.<\/p>\n

Historien bak og driverne for den sterkt \u00f8kte terrorismen fra Den islamske stat i perioden 2014-2016 var ikke i samme grad motivert av en kamp mot Vesten, den \u00abindirekte fienden\u00bb som Al-Qaida hadde fokusert p\u00e5. Selv om \u00f8nsket om et fremtidig kalifat hele tiden nok har st\u00e5tt sentralt hos ogs\u00e5 Al-Qaida, var driveren heller de realistiske mulighetene for \u00e5 etablere dette i Irak og Syria. Dette ble f\u00f8lgelig hovedambisjonen til Den islamske stat. Denne gruppen brukte vold og terror i enda st\u00f8rre grad spesifikt for \u00e5 skape splid i vestlige land med islamsk befolkning, og for \u00e5 fremprovosere voldsomme svar fra vestlige stater for at disse igjen skulle provosere b\u00e5de interne islamske milj\u00f8er og den st\u00f8rre islamske befolkningen p\u00e5 global basis \u2013 ummaen. Slik ville de bygge en dyp kl\u00f8ft mellom Vesten og den islamske verden (h\u00f8yreradikale tenkere og f\u00f8lgere bygger p\u00e5 det samme grunnsettet og genererer egne logikker for \u00e5 skape den samme spliden). Den \u00f8kte terrorvirksomheten i Europa og den voldsomme bruken av vold, bredt lagt ut i sosiale medier, hadde dette som hensikt. I tillegg hjalp oppmerksomheten i stor grad for \u00e5 styrke denne grupperingen. Media og oppmerksomhet har v\u00e6rt og vil v\u00e6re en viktig del av terrorisme (Romarheim, 2012). Etterhvert som Den islamske stat kom p\u00e5 defensiven og ikke klarte \u00e5 opprettholde det samme trykket i 2016-2017, s\u00e5 d\u00f8de denne strategien ut. Siden 2017 har wahhabi-inspirert terrorisme g\u00e5tt dramatisk ned i Europa, og tilsvarende trusselen ogs\u00e5 i USA fra denne typen terrorisme (GTI, 2017). Hvilket handlingsrom de st\u00f8rre terrornettverkene kan f\u00e5 under og etter koronakrisen, m\u00e5 likevel f\u00f8lges tett de neste par \u00e5rene.<\/p>\n

Hvilket handlingsrom de st\u00f8rre terrornettverkene kan f\u00e5 under og etter koronakrisen, m\u00e5 likevel f\u00f8lges tett de neste par \u00e5rene.<\/p><\/blockquote>\n

\u00c5rsakene til den markante endringen av terrorisme i perioden 2017-2020 er sammensatte og vanskelige \u00e5 forklare med sikkerhet. Mye av nedgangen fra de verste \u00e5rene i 2014-2016 kommer \u00e5penbart fra det faktum at Den selvutnevnte islamske stat har mistet sine landomr\u00e5der og dermed ikke har den samme evnen og ei heller den samme motivasjonen for \u00e5 fortsette. I perioden 2014-2017 kom ca. 75 prosent av d\u00f8dsfallene p\u00e5 grunn av terrorisme i OECD-landene fra Den islamske stat (GTI, 2017). I tillegg har de europeiske statene og et samlet EU blitt langt bedre i sine tiltak mot de underliggende utfordringene og i den direkte oversikten over og h\u00e5ndteringen av potensielle trusler (Hegghammer, 2018).<\/p>\n

En annen, mer grunnleggende trend som har f\u00e5tt mindre oppmerksomhet og nok er vanskeligere \u00e5 p\u00e5vise de direkte relasjonene til, er hvordan den regionale politikken og sikkerhetsdynamikken i Midt\u00f8sten og det nordlige Afrika har endret seg. Det er mange parallelle p\u00e5virkende faktorer, men de siste \u00e5rene har som tidligere nevnt kampen om styresett og religion \u2013 hva vi kan kalle \u00abpolitisk islam\u00bb i utvidet betydning \u2013 blitt sv\u00e6rt viktig. Regionen og flere stater er under stor omveltning, og f\u00f8lgelig s\u00e5 fokuserer alle akt\u00f8rer mye av sin innsats mot det de vil og kan endre. Ogs\u00e5 de terrorgrupperingene vi har fokusert mye p\u00e5 de siste par ti\u00e5rene, synes n\u00e5 \u00e5 fokusere prim\u00e6rt p\u00e5 de omr\u00e5dene som er under stor omveltning, og ikke den \u00abfjerne fienden\u00bb som Al-Qaida fokuserte p\u00e5 i mange \u00e5r. Det er n\u00e5 mindre av et \u00abislam versus Vesten\u00bb-narrativ som dominerer, det handler heller om interne forhold innen den utvidede regionen, med den s\u00e5kalte \u00abarabiske v\u00e5ren\u00bb og som tidligere diskutert om temaet \u00abpolitisk islam\u00bb i utvidet betydning. Det nye lederskapet til Den islamske stat synes \u00e5 f\u00f8lge ideene til al-Zargawi fra tidlig 2000-talllet om \u00e5 fokusere prim\u00e6rt p\u00e5 den n\u00e6re og ekte fienden, selv om man m\u00e5 hensynta og ikke overse den sterke fjerne fienden (Al-Hashimi, 2020).<\/p>\n

Statlig sponset terrorisme kan \u00f8ke<\/h4>\n

Etterd\u00f8nningene etter den arabiske v\u00e5ren i 2010 og den \u00f8kte konkurransen mellom islamske stater har bredt om seg. Som f\u00f8lge av b\u00e5de den \u00f8kte involveringen av de globale stormaktene i Midt\u00f8sten og Afrika, men s\u00e6rlig den p\u00e5g\u00e5ende maktkampen som utspiller seg mellom regionale st\u00f8rre akt\u00f8rer om politiske system og relasjonen til islam, s\u00e5 kan vi se en \u00f8kt statlig st\u00f8tte til voldelige grupperinger for \u00e5 styrke deres politiske og religi\u00f8se interesser. De direkte statlige konfliktene har g\u00e5tt noe ned, mens ikke-statlige konflikter har hatt et h\u00f8yt niv\u00e5 de siste \u00e5rene (Dupuy & Rustad, 2018).<\/p>\n

De ideologiske forskjellene mellom shia- og sunniretningene har hatt stor p\u00e5virkning p\u00e5 sikkerhetssituasjonen en god stund, og de har heller ikke forsvunnet. Dette er en fremtredende faktor i dynamikken i Syria og Irak, samt i Jemen. Irans involvering har v\u00e6rt uomtvistelig i disse landene (Seth, 2019).<\/p>\n

Det er derimot et klassisk fenomen at stater st\u00f8tter opposisjonsgrupper for \u00e5 destabilisere land og omr\u00e5der for selv \u00e5 kunne \u00f8ke sin innflytelse. Slike grupperinger overlapper ofte med og gjensidig p\u00e5virker utstrakt kriminalitet og rene terrorgrupperinger. Det er vanskelig \u00e5 f\u00f8lge og sp\u00e5 utviklingen av slike dynamikker, som vi kan se ansporinger til i oppl\u00f8sningen av Den tidligere islamske stat \u2013 nye grupperinger oppst\u00e5r og f\u00e5r andre, mer definerte interesser, ofte regionalt.<\/p>\n

Videre kan vi se ansporinger til dette ved sunnistatenes interne rivalisering som dreier seg om b\u00e5de makt per se, og om forholdet mellom religion og statsmakt. Nye konfliktlinjer og grupperinger kan oppst\u00e5 i relasjon til Israels h\u00e5ndtering av de interne palestinske omr\u00e5dene, deres anstrengte forhold til flere av nabolandene, og selvsagt s\u00e6rlig Iran. Israel, Saudi-Arabia og USA anser ofte Iran-st\u00f8ttede grupperinger som den st\u00f8rste utfordringen i omr\u00e5det, og ettersom det er lite optimisme \u00e5 spore, s\u00e5 kan det forventes at disse utfordringene vil vedvare. Dette kan utvikle seg b\u00e5de i Iran og hos de landene de st\u00e5r overfor. Den etniske kurdiske befolkningen er gjerne omtalt som verdens st\u00f8rste folkegruppe uten land. Det er f\u00e5, om noen lyspunkter n\u00e5r det gjelder stabilitet i kurdiske omr\u00e5der i Syria, og skj\u00f8r stabilitet i Tyrkia og Irak. Hvordan situasjonen blir for de kurdiske grupperingene i Syria og Irak og deres st\u00f8ttespillere i Tyrkia, vil bli avgj\u00f8rende for i hvilken grad det kan (gjen)oppst\u00e5 kurdisk nasjonalistisk terrorisme ogs\u00e5 utenfor Tyrkia. Separatisme<\/em>, som i dette tilfellet med kurderne, har ogs\u00e5 tidligere v\u00e6rt en stor utfordring i Europa, s\u00e6rlig i Spania og Irland i moderne tid. Det har imidlertid i liten grad f\u00f8rt til spredning utover landegrensene.<\/p>\n

Kommersielt drevet cyber terror-kriminalitet<\/em> kan komme til \u00e5 bli en ny utfordring. P\u00e5 samme m\u00e5te som stater i noen tilfeller st\u00f8tter opposisjonsgrupper og voldelige grupper i forlengelsen av egen politikk, s\u00e5 har det lenge v\u00e6rt glidende overganger mellom statlige akt\u00f8rer og cyberkriminelle akt\u00f8rer. Potensialet er stort for \u00e5 ramme nasjonale \u00f8konomier og infrastruktur p\u00e5 en slik m\u00e5te at det b\u00e5de kan tjene \u00f8konomiske interesser hos kriminelle nettverk og firma, og samtidig underst\u00f8tte politiske, interstatlige interesser.<\/p>\n

Ideologisk motivert terror blir et middel globalt, regionalt og potensielt i Norge<\/h4>\n

I et stadig mer polarisert politisk bilde i Europa, transatlantisk og globalt, s\u00e5 er ideologiske skillelinjer sterkt \u00f8kende. Slike ideologiske forskjeller var en viktig og problematisk faktor under fremveksten av kommunismen og nasjonalismen, s\u00e5 vel som gjennom den kalde krigen. Dette ser vi tydelige tegn p\u00e5 at er p\u00e5 vei tilbake i sikkerhetsbildet.<\/p>\n

S\u00e6rlig h\u00f8yreekstremisme<\/em> har gjenoppst\u00e5tt som en trussel de siste \u00e5rene. Potensielt kan vi m\u00f8te p\u00e5 endel underkategorier til dette, som for eksempel \u00f8kofascisme. I norsk sammenheng s\u00e5 st\u00e5r h\u00f8yreradikalisme sentralt, med tanke p\u00e5 terroren mot regjeringskvartalet og AUF p\u00e5 Ut\u00f8ya i 2011, og senest med terrorfors\u00f8ket i B\u00e6rum i 2019. I USA st\u00e5r h\u00f8yreekstremisme for storparten av terroren som ut\u00f8ves i dag. Tett knyttet til, og delvis overlappende med h\u00f8yre- og venstreradikalisme, ser vi en fremvekst av diffuse \u00abanti-statlige\u00bb sentimenter og bevegelser<\/em> som benytter truende og voldelige virkemidler for \u00e5 p\u00e5virke samfunn.<\/p>\n

Et par nye, mindre diskuterte utfordringer og trusler kan ogs\u00e5 oppst\u00e5 i \u00e5rene fremover, nemlig voldelige handlinger fra venstreradikale milj\u00f8er og klimaaktivister. Venstreradikalisme<\/em> var et stort problem i Europa i perioden hvor kommunismen pr\u00f8vde \u00e5 f\u00e5 fotfeste. Det er lite konkret \u00e5 vise til av slik terror i dag, men det f\u00f8lges med p\u00e5 av PST (Politiets sikkerhetstjeneste, 2019). I USA kan deler av protestb\u00f8lgen som har rast i 2020 knyttes til dette. I et stadig mer polarisert politisk samfunn p\u00e5 tvers i Europa og tilst\u00f8tende omr\u00e5der s\u00e5 kan vi snart oppleve at nye former for ekstreme sosialistiske holdninger vokser frem, som en motkraft til de h\u00f8yreekstreme, som i flere \u00e5r har hatt en sterk vekst.<\/p>\n

I et stadig mer polarisert politisk samfunn p\u00e5 tvers i Europa og tilst\u00f8tende omr\u00e5der s\u00e5 kan vi snart oppleve at nye former for ekstreme sosialistiske holdninger vokser frem, som en motkraft til de h\u00f8yreekstreme, som i flere \u00e5r har hatt en sterk vekst.<\/p><\/blockquote>\n

Klima har de siste par \u00e5rene tatt seg opp som politisk fokusomr\u00e5de. Klimaendringene vi ser rundt oss, er tydelige observerbare, s\u00e5 ogs\u00e5 mange konsekvenser av disse. Mange forskere og de aller fleste land, i tillegg til FN, dokumenterer og mener at dette er menneskeskapte endringer. Dette er omstridt av et mindretall av forskere og eksperter, men disse f\u00e5r sterk og viktig st\u00f8tte av sentrale politiske ledere, som president Trump i USA. I mange land tas det likevel ikke s\u00e6rlig grep for \u00e5 h\u00e5ndtere endringene, eller enda viktigere, fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 stoppe den (antatte) negative, menneskep\u00e5f\u00f8rte innflytelsen p\u00e5 klimaet. F\u00f8lgelig kan det komme en utvikling med mer radikale tiltak fra personer og milj\u00f8er som blir frustrert over manglende politisk h\u00e5ndtering av dette. Selv om klimaaktivismen i overveiende grad er ikke-voldelig, s\u00e5 kan det ikke utelukkes at det utvikles mer klimaekstreme milj\u00f8er som kan ty til vold, som for eksempel okkupasjon av gass- og oljeplattformer, eller s\u00e5gar ut\u00f8ver terrorangrep mot sine motstandere eller politikere som de mener ikke tar dette p\u00e5 alvor.<\/p>\n

Hva er s\u00e5 terrorsituasjonen i Norge i dag?<\/h4>\n

I flere \u00e5r har PST vurdert det til at trusselen fra ekstreme islamske milj\u00f8er er det vi prim\u00e6rt m\u00e5 v\u00e6re forberedt p\u00e5. Etterhvert som Den islamske stat gradvis mistet sitt territorielle fotfeste, s\u00e5 sp\u00e5dde mange at det kom til \u00e5 str\u00f8mme fremmedkrigere tilbake til sine opprinnelige land, inklusive Europa (Gardner, 2013; Hegghammer, 2016). Dette viste seg \u00e5 ikke sl\u00e5 til (GTI, 2017; Neumann, 2018). Hovedsakelig flyttet de seg internt i Midt\u00f8sten, til Afghanistan samt til Nord-Afrika og Sahel-regionen. PST, som flere tilsvarende tjenester i Europa, har n\u00e5 det siste \u00e5ret advart mot hva konsekvensene kan bli av at stadig flere fremmedkrigere og terrord\u00f8mte blir l\u00f8slatt ute i Europa de neste f\u00e5 \u00e5rene (Politiets sikkerhetstjeneste, 2020). Det advares mot at disse kan p\u00e5virke trusselbildet negativt. Totalt sett har det uansett v\u00e6rt lav tilslutning til ekstrem islamisme i Norge. Det spores liten grad av radikalisering. Det vises derimot til usikkerhet om dette kan skje i \u00f8kt grad om det kommer nye kampsaker som kan mobilisere til farlig aktivitet. Slike saker vil typisk v\u00e6re internasjonale konflikter eller hendelser som oppfattes som en krenkelse av islam (Politiets sikkerhetstjeneste, 2019).<\/p>\n

N\u00e5r det gjelder ideologisk basert terrorisme, s\u00e5 har PST advart mot \u00f8kt h\u00f8yreekstremisme i Norge. Det har klart v\u00e6rt en \u00f8kning av disse milj\u00f8ene, tett knyttet til internasjonale str\u00f8mninger med fokus p\u00e5 innvandringsmotstand. H\u00f8yreekstreme milj\u00f8er i Norge har derimot, i henhold til PST, v\u00e6rt antatt \u00e5 ha mest fokus p\u00e5 radikalisering og organisasjonsbygging (Politiets sikkerhetstjeneste, 2019). Som nevnt s\u00e5 gikk PST ut med et endret trusselniv\u00e5 innad i politiet sommeren 2019, hvor vi siden har sett et st\u00f8rre fokus p\u00e5 h\u00f8yreekstremisme.<\/p>\n

I 2020-rapporten likestiller PST truslene fra h\u00f8yreekstreme milj\u00f8er med \u00abekstrem islamisme\u00bb (Politiets sikkerhetstjeneste, 2020). I sin radikalisering og oppbygging har milj\u00f8ene s\u00e6rlig fremmet hat mot norske myndigheter og minoritetsgrupper. Myndighetene anklages for \u00e5 tillate og legge til rette for en \u00f8deleggelse av norsk kultur og levesett. De ser ikke-vestlig innvandring og islam som s\u00e6rlig \u00f8deleggende, men det er ogs\u00e5 et oppsving i anti-semittisme og motstand mot liberale verdier som for eksempel aksept av homofili (Politiets sikkerhetstjeneste, 2019). Venstreekstremisme har s\u00e5 langt v\u00e6rt vurdert som sv\u00e6rt lite sannsynlig i Norge. Det er f\u00e5 slike grupper i Norge, men det er noe \u00f8kning. Disse gruppene har blitt mer aktive og voldelige de siste \u00e5rene. Den mest samlende saken er, i henhold til PST, en mobilisering mot personer og milj\u00f8er i hva de anser som h\u00f8yreekstreme. Det er tydelige spor av at en \u00f8kende venstreekstrem gruppe har god kontakt med internasjonale milj\u00f8er (Politiets sikkerhetstjeneste, 2019).<\/p>\n

Det verste \u2013 masse\u00f8deleggelsesv\u00e5pen i terror<\/h4>\n

Trusselen om bruk av masse\u00f8deleggelsesv\u00e5pen i terror har lenge v\u00e6rt ansett som sv\u00e6rt lite sannsynlig, men kan ogs\u00e5 komme tilbake i fokus dersom statlige akt\u00f8rer i \u00f8kende grad blir en del av bakgrunnen for voldelige grupperinger i andre land. Det er viktig \u00e5 skille mellom de forskjellige typene masse\u00f8deleggelsesv\u00e5pen som finnes og potensielt utvikles, og de typene agenter som kan utvikles eller nyttes i terrorisme. For ikke-statlige akt\u00f8rer vil det i de fleste tilfeller v\u00e6re sv\u00e6rt vanskelig \u00e5 anskaffe st\u00f8rre mengder eller typer for omfattende angrep. Det er mer sannsynlig at det kan forekomme mindre angrep, men som likevel kan f\u00e5 stor psykologisk og politisk effekt (Ackerman & Jacome, 2018).<\/p>\n

Det har v\u00e6rt og er regimer p\u00e5 plass internasjonalt for \u00e5 begrense spredning av biologiske og kjemiske v\u00e5pen og s\u00e6rlig atomv\u00e5pen eller -materialer. Selv om sannsynligheten er liten, s\u00e5 er det en trussel \u2013 og konsekvensene av bruk av slike midler i terror vil v\u00e6re sv\u00e6rt dramatiske. Dick Cheney og George Bush jr. og deres \u00abthe one percent doctrine\u00bb og grunnlaget for hva som kan kalles et fors\u00f8k p\u00e5 en forkj\u00f8pskrig mot Irak i 2003, er et godt eksempel p\u00e5 dette (Suskind, 2007) \u2013 ikke bare for det potensielle antallet skadde og drepte, men ogs\u00e5 p\u00e5 grunn av den psykologiske og politiske kraften bruken av slike type terrorv\u00e5pen vil kunne f\u00e5. F\u00f8lgelig er dette et trusselbilde som m\u00e5 f\u00f8lges. Og, i og med at verden preges globalt og regionalt av st\u00f8rre statlig rivalisering, s\u00e5 er det ogs\u00e5 plausibelt at stater kan velge \u00e5 st\u00f8tte voldelige grupperinger med slike kapasiteter i indirekte krigf\u00f8ring. I denne situasjonen kan det antas at faren for bruk av biologiske, kjemiske og atom materialer i terror blir \u00f8kende.<\/p>\n

Trusler mot og gjennom v\u00e5r digitale infrastruktur<\/h4>\n

Utviklingen av v\u00e5rt moderne informasjons- og kommunikasjonsbaserte samfunn har skapt enorme muligheter, men har ogs\u00e5 hele veien v\u00e6rt fulgt av mange sikkerhetsrelaterte utfordringer og trusler. Den f\u00f8rste dedikerte stortingsmeldingen om utfordringene og truslene kom i 2017, IKT-sikkerhet \u2014 Et felles ansvar<\/em> (Meld. St. 38, 2016-2017). Norge er en av de fremste land innen digitalisering, og hele v\u00e5rt samfunn er preget av sammensatte, nasjonalt sektorovergripende verdikjeder, som ogs\u00e5 i de aller fleste tilfeller er tett integrerte med og avhengige av internasjonale nettverk. I sv\u00e6rt liten grad har vi full nasjonal kontroll p\u00e5 v\u00e5r digitale infrastruktur og kommunikasjonsinfrastruktur. Vi er ekstremt s\u00e5rbare, noe som er blitt synliggjort b\u00e5de med ovennevnte stortingsmelding, men ogs\u00e5 av Lysne-utvalget (NOU 2015:13, Digital s\u00e5rbarhet \u2013 sikkert samfunn<\/em>) og i offentlige debatter. Selv om dette er kjent for mange fagetater, s\u00e5 har ikke s\u00e5rbarhetene i s\u00e6rlig grad blitt redusert av vesentlige tiltak.<\/p>\n

I sv\u00e6rt liten grad har vi full nasjonal kontroll p\u00e5 v\u00e5r digitale infrastruktur og kommunikasjonsinfrastruktur. Vi er ekstremt s\u00e5rbare.<\/p><\/blockquote>\n

Sikkerhetstjenestene har de siste par \u00e5rene v\u00e6rt tydelige med \u00e5 p\u00e5peke den \u00f8kte faren for spionasje mot norske forskningsmilj\u00f8er, \u00f8konomiske og politiske milj\u00f8er (Politiets sikkerhetstjeneste, 2019; Etterretningstjenesten, 2019). Det er \u00e5penbart ogs\u00e5 for Stortinget at det er store \u00f8konomiske tap knyttet til IKT-kriminalitet (Meld. St. 38, 2016-2017). Likevel har vi i mindre grad opplevd kriser<\/em> av dette slaget av utenriks- og nasjonalstrategiske dimensjoner i Norge. I andre land har derimot angrep mot digital infrastruktur og kommunikasjonsinfrastruktur v\u00e6rt brukt i politisk henseende, og dertil f\u00e5tt st\u00f8rre oppmerksomhet og mer omfattende tiltak har blitt satt i verk for \u00e5 forhindre slikt i fremtiden.<\/p>\n

Blant eksemplene p\u00e5 statlige cyberangrep er de russiske angrepene mot Estland i 2007 og mot Georgia i 2008; de amerikanske-israelske \u00abStuxnet\u00bb-angrepene mot Iran rundt 2010; flere statlige sponsede angrep mellom Kina og India, Japan og S\u00f8r-Korea, og de \u00e5penbare og omfattende p\u00e5virkningene av politiske valg i USA i 2016 (Jamieson, 2018).<\/p>\n

Det er ogs\u00e5 viktig \u00e5 ha med seg at digital spionasje og p\u00e5virkning ogs\u00e5 er diffus n\u00e5r det gjelder samvirke mellom tradisjonelle allierte innen klassiske, sikkerhetspolitiske fagfelt. Dette s\u00e5 vi med spionasjeskandalene med amerikanske operasjoner mot Tyskland i 2013 \u2013 noe som ogs\u00e5 Tyskland hadde gjort mot andre, og den s\u00e5kalte \u00abOperation Socialist\u00bb av den britiske etterretningsorganisasjonen GCHQ mot det belgiske teleselskapet Belgacom i 2010-2013. Disse og andre saker ble avsl\u00f8rt og gjort kjent av Edward Snowden i 2013. Disse og de aller fleste hendelser og kriser innen cyberdomenet er sv\u00e6rt vanskelige \u00e5 bevise, og nasjoner tar f\u00f8lgelig i liten grad ansvar for slike handlinger. Slike hendelser er derimot relativt godt dekket av dokumentarer og kritisk journalistikk.<\/p>\n

Hva som skal til og hva vi skal frykte mest av potensielle cyberrelaterte kriser av nasjonale dimensjoner, med konsekvensene det m\u00e5tte ha for Norge, er vanskelig \u00e5 definere og f\u00e5 oppmerksomhet rundt. Det er vanskelig \u00e5 f\u00e5 tilstrekkelig oppmerksomhet rundt dette fordi vi i mindre grad har blitt angrepet med politiske hensikter. Det er ogs\u00e5 vanskelig \u00e5 definere dette fordi det er et fagomr\u00e5de som er i sterk utvikling, og det er sv\u00e6rt utfordrende \u00e5 predikere utviklingen fremover.<\/p>\n

Det er vanskelig \u00e5 f\u00e5 tilstrekkelig oppmerksomhet rundt potensielle cyberrelaterte kriser fordi vi i mindre grad har blitt angrepet med politiske hensikter.<\/p><\/blockquote>\n

Dette \u2013 den store usikkerheten om hva vi kan st\u00e5 overfor \u2013 er en stor utfordring innen \u00abfremtidsanalyse\u00bb-milj\u00f8ene. Vi vet mye om kommunikasjonsb\u00e6rere, hvor trenden har v\u00e6rt jevn. Dette gjelder uansett hvilke store ord man gjerne bruker n\u00e5r nye \u00abgenerasjoner\u00bb kommunikasjonsb\u00e6rere, som for eksempel 5G, blir introdusert. Det samme n\u00e5r det gjelder dataprosesseringskraft \u2013 med \u00abMoore\u2019s lov\u00bb \u2013 som siden 1960-tallet har predikert at kapasiteten minst dobler seg hvert andre \u00e5r. Det er likevel sv\u00e6rt vanskelig \u00e5 sp\u00e5 hvordan dataverkt\u00f8y og nye bruksomr\u00e5der<\/em> utvikles<\/em>, og om det kan komme et revolusjon\u00e6rt teknologisk gjennombrudd med for eksempel Quantum-teknologi datasystemer som kan bryte med \u00abMoore\u2019s lov\u00bb.<\/p>\n

Tilsvarende er det ikke lenge siden de dominerende sosiale medier som Twitter, Facebook med flere ble introdusert, og Iphone gjorde smarttelefonene til allemannseie \u2013 begge teknologiene med stor p\u00e5virkning p\u00e5 folks sosiale liv, samfunn og stater. Det er vanskelig \u00e5 se for seg hva som kommer i neste runde \u2013 men vi skal v\u00e6re ydmyke p\u00e5 at nye teknologier og anvendelser kommer og vil komme til \u00e5 f\u00e5 stor innvirkning p\u00e5 mange sikkerhetsrelaterte sp\u00f8rsm\u00e5l. Selv om det er stor usikkerhet om fremtiden innen dette feltet, s\u00e5 utpeker det seg et par trender som b\u00f8r f\u00f8lges; utviklingen av masseoverv\u00e5kning, med for eksempel forslagene om digitalt grenseforsvar ogs\u00e5 i Norge, samt potensiell nasjonalisering av \u00abdata\u00bb (Lysne-utvalget II, 2016; Rossi, 2017; Mejias, 2019).<\/p>\n

Selv om de prinsipielle utviklingstrinnene innen feltet ikke har v\u00e6rt s\u00e5 mange, s\u00e5 oppleves utviklingen enormt rask. Autonome dataalgoritmer og stadig bedre kapasitet innen kommunikasjonsb\u00e6rere er med \u00e5 forbedre, forandre og skape nye m\u00e5ter stater og bedrifter kan bruke, og utnytte, disse og andre teknologier p\u00e5. Det er gode muligheter for effektiv overv\u00e5kning \u2013 masseoverv\u00e5kning<\/em> \u2013 hvis noen vil gj\u00f8re det, og det er klart mulig \u00e5 p\u00e5virke store befolkningsgrupper, egne eller andres, eller dreie m\u00e5lrettet p\u00e5virkning mot enkeltpersoner (s\u00e5kalt \u00abmicro targeting\u00bb). Hva som er god og riktig informasjon, blir stadig vanskeligere \u00e5 f\u00f8lge med p\u00e5.<\/p>\n

Vi m\u00e5 forvente at data og kommunikasjon i \u00f8kende grad blir nasjonalisert i \u00e5rene fremover, og gjenstand for p\u00e5virkning.<\/p><\/blockquote>\n

Eierskapet til data<\/em> er blitt og m\u00e5 forventes \u00e5 bli ekstremt verdifullt. \u00abData\u00bb ble i 2017 regnet som \u00e5 ha overtatt tronen som verdens mest verdifulle ressurs (Economist, 2017). Vi b\u00f8r forvente flere nasjonale tiltak globalt for \u00e5 beskytte befolkningen og sikre dataene. Dette b\u00e5de med tanke p\u00e5 verdier, personvern og \u00f8vrig sikkerhet. Hvordan dette vil utvikle seg med tanke p\u00e5 et helt \u00e5pent internett som har dominert samfunnet de siste to-tre ti\u00e5rene, er vanskelig \u00e5 sp\u00e5. Hvordan internasjonale bestemmelser vil utvikle seg p\u00e5 disse feltene er ogs\u00e5 usikkert, da vi klart ser en \u00f8kende mistillit til internasjonale regler og organisasjoner. Alt dette vil prege utviklingen av sivil og milit\u00e6r data- og kommunikasjonsteknologi, og vice versa. Personvernforordningen (GDPR) i EU i 2016 medf\u00f8rte mye debatt om beskyttelse av individer ved behandling av personopplysninger og om fri flyt av slike opplysninger. Det som synes klart, er at stadig flere stater blir mer fokusert p\u00e5 \u00e5 verne om nasjonale forskningsdata og \u00f8konomiske og politiske data. Vi m\u00e5 forvente at data og kommunikasjon i \u00f8kende grad blir nasjonalisert i \u00e5rene fremover, og gjenstand for p\u00e5virkning.<\/p>\n

Interessekonflikter i fiskevernsonen<\/h4>\n

Norge har en s\u00e6rskilt utfordring med de maritime omr\u00e5dene rundt Svalbard. Fra et norsk st\u00e5sted er dette avklart og tydelig, men realiteten er at de aller fleste andre stater som er del av Svalbardtraktaten har andre syn p\u00e5 virkningen av traktaten n\u00e5r det gjelder tolkninger av denne. Det gir grunnlag for potensielle hendelser og kriser av s\u00e6rlig utenriks- og interessepolitiske dimensjoner for Norge (Beadle et al., 2019, s. 175-178).<\/p>\n

Situasjonen er ogs\u00e5 spesiell med tanke p\u00e5 at v\u00e5re fremste kritikere av den juridiske forst\u00e5elsen og s\u00e6rlig anvendelsen av traktaten er tradisjonelle allierte innen annen sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det gir oss store utfordringer n\u00e5r det gjelder den norske evnen og muligheten til \u00e5 drive kriseh\u00e5ndtering i dette omr\u00e5det. Gitt det faktum at Norge st\u00e5r relativt alene, selv om vi f\u00f8ler oss trygge p\u00e5 det juridiske grunnlaget, s\u00e5 m\u00e5 potensielle kriser forventes \u00e5 skulle h\u00e5ndteres p\u00e5 ren nasjonal basis. Gitt den politiske og \u00f8konomiske viktigheten av aksept for v\u00e5re tolkninger og reguleringer er det ikke entydig hensiktsmessig med de tradisjonelle prinsippene \u2013 s\u00e6rlig n\u00e6rhets- og ansvarsprinsippene \u2013 for kriseh\u00e5ndtering (Dyndal & Simonsen, 2013).<\/p>\n

Norge opprettet fiskevernsonen ved Svalbard i 1977. Den omfatter i dag havomr\u00e5det rundt og utenfor territorialgrensen p\u00e5 12 nautiske mil fra Svalbard. Dette norske regimet er derimot omstridt internasjonalt. Det store internasjonale og uavklarte sp\u00f8rsm\u00e5let st\u00e5r om hva som omfattes av Svalbardtraktaten. Er det Svalbard og sj\u00f8territoriet av 1920, eller er det Svalbard og dagens territorialfarvann p\u00e5 12 nautiske mil som er norsk st\u00e5sted i dag? Eller er det, som nok mange andre nasjoner vil hevde, at Svalbard naturlig har en egen \u00f8konomisk sone, hvor ressursene i b\u00e5de havet og sokkelen b\u00f8r deles mellom traktatnasjonene etter likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten? Svalbardtraktaten gjelder kun ut til territorialgrensen. Dette st\u00e5stedet utfordres derimot stadig av andre stater, inkludert v\u00e5re allierte. H\u00e5ndtering av hendelser og episoder i fiskevernsonen blir dermed sv\u00e6rt viktige for Norge (Dyndal & Simonsen, 2013).<\/p>\n

I det store bildet s\u00e5 er det norske standpunktet klart, og Norge f\u00f8ler seg relativt sikre p\u00e5 at det er og blir tolkningen om det kommer opp i internasjonale organer eller i (troverdige, transparente) staters juridiske system. Det er derimot slik at makt og internasjonale relasjoner kommer inn og p\u00e5virker dette, s\u00e6rlig i kriseperioder, under og etter kriger.<\/p>\n

I prinsippet har Sovjetunionen og senere Russland v\u00e6rt uenige i den norske tolkningen. De har opponert skriftlig nesten \u00e5rlig mot det norske regimet. Det har ogs\u00e5 v\u00e6rt flere episoder, eller i realiteten kriser, som har dratt Norge og Russland inn i politiske dragkamper om dette. \u00abElektron\u00bb-krisen fra 2005 er en av de mest kjente, men det har v\u00e6rt mange flere. Norge har ogs\u00e5 hatt andre episoder med fart\u00f8yer fra andre land som ogs\u00e5 har blitt politiserte, for eksempel opp mot Spania og Island.<\/p>\n

Likevel, i det store bildet har Russland i all hovedsak fremst\u00e5tt positive, eller tydelig akseptert det norske regimet, selv om de periodevis har hatt forskjellige utspill og press for \u00e5 f\u00e5 til enda tettere norsk-russisk samvirke. Vinteren 2020 dukket det opp nye russiske utspill om at Norge misbruker sin makt for \u00e5 hindre russisk aktivitet p\u00e5 Svalbard. Bakgrunnen for disse utspillene er ikke klare, men forskjellige eksperter har b\u00e5de hentydet til reelle \u00f8nsker om praktisk adgang til virksomhet p\u00e5 \u00f8ygruppen, til andre mer indirekte beveggrunner \u2013 som press mot Norge p\u00e5 grunn av for tett kobling til og for mye alliert tilstedev\u00e6relse i Norge (Skjeggestad & Moe, 2020). Dette kan ogs\u00e5 legge grunnlag for fremtidige \u00abhybride hendelser\u00bb p\u00e5 Svalbard. Det kan synes som om Russland i de fleste perioder siden 1930-tallet har ansett seg som i en \u00abspesiell\u00bb posisjon, hvor de har hatt et tett og godt samarbeid med norske myndigheter og f\u00e5tt gode rammer for sin aktivitet, p\u00e5 like fot med norske. Selv om Norge har forvaltet fiskevernsonen rundt Svalbard utenfor reguleringene av Svalbardtraktaten, s\u00e5 har andre nasjoner i all hovedsak akseptert og underlagt seg dette. Dette fordi Norge har etterstrebet \u00e5 ivareta alle traktatnasjoner ogs\u00e5 i fiskevernsonen p\u00e5 en slik m\u00e5te at de ikke har funnet \u00abregimet\u00bb \u00e5 gi negative konsekvenser, sammenlignet med om det hadde v\u00e6rt Svalbardtraktaten som hadde v\u00e6rt lagt til grunn for forvaltningen.<\/p>\n

Til stor utfordring for Norge, p\u00e5 flere vis, s\u00e5 har de kanskje mest verbale i sin motstand v\u00e6rt tradisjonelle allierte fra sikkerhets- og forsvarspolitikken, s\u00e6rlig Storbritannia, men ogs\u00e5 noen andre europeiske stater. Da Storbritannia i 2006 holdt en stor, lukket internasjonal konferanse om Svalbardtraktaten, uten \u00e5 invitere Norge, s\u00e5 kom dette som en stor overraskelse og ble m\u00f8tt med bekymring i norske milj\u00f8er. Storbritannia har siden gjennomf\u00f8rt flere slike lukkede \u00abkonferanser\u00bb hvor Norge ikke har v\u00e6rt invitert inn.<\/p>\n

Det er vanskelig \u00e5 predikere hvordan kriser kan oppst\u00e5 i denne situasjonen, med hvilke akt\u00f8rer og hvilke konsekvenser det kan medf\u00f8re. Konsekvensene vil nok v\u00e6re avhengige av h\u00e5ndteringen av fremtidige episoder og langsiktig norsk politikk, i tillegg til internasjonale str\u00f8mninger og politiske relasjoner. Uavklarte eller omstridte juridiske forhold mellom stater bl\u00e5ses gjerne opp i internasjonale spenningstider, og de l\u00f8ses gjerne under eller i oppgj\u00f8r etter kriger, st\u00f8rre internasjonale politiske omveltninger, eller om begge eller alle akt\u00f8rene ser det som en vinn-vinn-l\u00f8sning \u00f8konomisk \u2013 som med delelinjen mellom Norge og Russland i 2010-2011.<\/p>\n

Egen evne til overv\u00e5kning for \u00e5 bedre situasjonsforst\u00e5elsen og tilstedev\u00e6relsen er sentralt. Nasjonal h\u00e5ndtering er viktig b\u00e5de som politisk markering, for \u00e5 ta sitt juridiske ansvar, for legitimitet, og for \u00e5 begrense handlingsrom for andre akt\u00f8rer.<\/p><\/blockquote>\n

Norge er uansett en sm\u00e5stat som har mektige naboer, og det er mange enkeltnasjoner \u2013 inkludert et samlet EU \u2013 som har interesser i omr\u00e5det. Det synes klart at interessen for de arktiske farvannene bare vil \u00f8ke i tiden fremover. Som sm\u00e5stat har nok Norge lite \u00e5 hente p\u00e5 \u00e5 bruke tradisjonell og konvensjonell milit\u00e6rmakt for \u00e5 beskytte sine interesser. Men egen evne til overv\u00e5kning for \u00e5 bedre situasjonsforst\u00e5elsen og tilstedev\u00e6relsen er sentralt. Nasjonal h\u00e5ndtering er viktig b\u00e5de som politisk markering, for \u00e5 ta sitt juridiske ansvar, for legitimitet, og for \u00e5 begrense handlingsrom for andre akt\u00f8rer til \u00e5 ta over kontrollen i v\u00e5re omr\u00e5der. De reelle norske maktmidlene er internasjonal rett, politisk og diplomatisk kreativitet, samt kl\u00f8kt for \u00e5 sikre internasjonal legitimitet for v\u00e5rt syn og regime. N\u00e5r Norge skal hevde interesser i fiskevernsonen, stiller det med andre ord store krav til dem som har ansvaret for \u00e5 h\u00e5ndtere ekstraordin\u00e6re hendelser, episoder og kriser i omr\u00e5det. Dette gjelder fra politisk niv\u00e5 og ned til de som taktisk ut\u00f8ver forsvars- og politioppgavene.<\/p>\n

Toppen av krisespekteret – krig p\u00e5 norsk jord<\/h4>\n

Hva s\u00e5 med det aller verste scenarioet, at krig kommer til Norge? Hvordan kan dette foreg\u00e5, og er det realistisk i det hele tatt? Selvsagt b\u00f8r det vurderes, og det gj\u00f8res \u00e5rlig og kontinuerlig av Forsvaret og ansvarlige politiske milj\u00f8er. Vi har et forsvar med et gjennomarbeidet planverk for \u00e5 avskrekke mot en eventuell krig, men ogs\u00e5 for \u00e5 kjempe om det skulle v\u00e6re behov. NATO-tilknytningen og bilaterale avtaler st\u00e5r sentralt.<\/p>\n

Krig p\u00e5 norsk jord er derimot noe som har ligget fjernt fra oss i mange \u00e5r. De siste ti\u00e5rene har det v\u00e6rt mest fokus p\u00e5 deltagelse i krig utenfor Norges grenser. Dette l\u00e5 innenfor det realistiske trusselbildet. I det endrede, internasjonale sikkerhetspolitiske bildet de siste f\u00e5 \u00e5rene er derimot krig p\u00e5 norsk jord eller i v\u00e5re n\u00e6romr\u00e5der igjen tenkelig.<\/p>\n

Hva menes i dette tilfellet med krig?<\/h4>\n

Krig defineres som \u00abv\u00e6pnet konflikt\u00bb i henhold til folkeretten. En utbredt definisjon benytter seg av kvantitative m\u00e5l, der begrepet \u00abv\u00e6pnet konflikt\u00bb benyttes n\u00e5r mer enn 1000 er drept \u00e5rlig, og \u00abmindre, v\u00e6pnede konflikter\u00bb n\u00e5r det er minst 25 drepte i \u00e5ret (UCDP, 2020). B\u00e5de den juridiske og den \u00abkvantifiserte\u00bb definisjonen av krig tar dermed utgangspunkt i stater og folkeretten.<\/p>\n

Begrepet \u00abkrig\u00bb brukes ogs\u00e5 i utvidet forstand, og med rette: Ordet \u00abkrig\u00bb, og dets natur og karakter, er st\u00f8rre enn sp\u00f8rsm\u00e5l om jus, definerbare st\u00f8rrelser og nasjonalstatenes rammer. Statsviteren \u00d8yvind \u00d8sterud gir en god innledning til temaet med sin lille bok Hva er krig<\/em>. Han diskuterer krig som fenomen, og han konkluderer: \u00ab\u2026 i historisk og samfunnsmessig sammenheng er det rettslige begrepet for snevert\u00bb (\u00d8sterud, 2009).<\/p>\n

Ut fra de omfattende studiene og debatten om \u00abhva krig er, og om den er endret\u00bb i \u00e5rene etter millenniumskiftet, s\u00e6rlig sentrert rundt det Oxford-ledede programmet The Changing Character of War<\/em>, s\u00e5 kan vi oppsummere og definere krig som: Ut\u00f8velse av vold, alternativt kan en krig ogs\u00e5 best\u00e5 av reell trussel og frykt om vold, som man opplevde under den kalde krigen. Begrepet \u00abkrig\u00bb inneb\u00e6rer at to eller flere parter st\u00e5r overfor hverandre, og at begge\/alle kjemper. Dersom ikke alle kjemper vil det v\u00e6re mord, massakre eller okkupasjon. Dette hindrer likevel ikke at krig kan v\u00e6re asymmetrisk og uventet. Ut\u00f8velsen av vold m\u00e5 ha en viss intensitet og et visst omfang. Den gjensidige volden m\u00e5 ikke kun utf\u00f8res av personlige grunner. Sist, men ikke minst, som konsekvens av de foreg\u00e5ende punktene: Krig utkjempes for en hensikt utover krigf\u00f8ring i seg selv (Strachan & Scheipeers, 2014, s. 6-7).<\/p>\n

Hvordan krig kan komme til Norge<\/h4>\n

Krig kan komme til Norge p\u00e5 forskjellige vis, men som oftest refereres det til krig her som f\u00f8lge av en \u00abspill-over\u00bb-effekt fra krig eller krigshandlinger et annet sted. I den p\u00e5g\u00e5ende stormaktsrivaliseringen er sannsynligheten st\u00f8rst for krigshandlinger eller full krig mellom Russland og NATO-allierte. Dette vil f\u00f8lgelig, med artikkel 5, f\u00f8re til en krig som involverer hele NATO.<\/p>\n

Uansett hvor dette da m\u00e5tte starte, s\u00e5 er det naturlig \u00e5 forvente at v\u00e5re nordlige omr\u00e5der raskt vil bli del av konfliktomr\u00e5det og aktiv krigf\u00f8ring. I en skarp, eller s\u00e5gar i oppl\u00f8pet til en skarp konfrontasjon mellom Russland og USA, eller NATO, s\u00e5 m\u00e5 det forventes at de strategiske ub\u00e5tene (SSBN) vil v\u00e6re sentrale i avskrekkingsspillet og for slagsevnen fra Russland. Denne kapasiteten er listet som en av de aller h\u00f8yeste prioriteringene for Russland (Russlands maritime doktrine, 2015). P\u00e5 grunn av viktigheten av disse strategiske ub\u00e5tene, s\u00e5 har de siden 1970-tallet v\u00e6rt beskyttet av lagdelte maritime styrker og luftstyrker i det s\u00e5kalte \u00abBastionsforsvaret\u00bb. Dette har ligget der i hele perioden ogs\u00e5 etter den kalde krigen, men har f\u00e5tt \u00f8kt oppmerksomhet siden 2014 (Ekspertgruppen, 2015; Dyndal, 2018). Denne sikkerhetsdynamikken, atomavskrekkingen mellom Russland og USA prim\u00e6rt, f\u00e5r p\u00e5 grunn av geografien stor betydning for sikkerheten i v\u00e5re nordligste omr\u00e5der. Det har blitt \u00f8kt fokus p\u00e5 potensielle trusler mot \u00f8stlige Finnmark, med signal- og radaroverv\u00e5kning, samt frykten for at Russland vil kunne sette seg ambisjoner om \u00e5 utvide rekkevidden av sin \u00abbastion\u00bb med \u00e5 okkupere deler av Finnmark. Selv om det har blitt et sterkt fokus p\u00e5 det defensive Bastionsforsvaret, s\u00e5 handler dette ogs\u00e5 om andre strategiske baktepper som russisk adgang til Norskehavet for aktivt \u00e5 kunne nekte hangarskipsgrupper adgang til fritt \u00e5 operere mot \u00d8stersj\u00f8regionen; for russisk maktprojeksjon med missilsystemer mot De britiske \u00f8yer og Nord-Europa.<\/p>\n

Denne sikkerhetsdynamikken, atomavskrekkingen mellom Russland og USA prim\u00e6rt, f\u00e5r p\u00e5 grunn av geografien stor betydning for sikkerheten i v\u00e5re nordligste omr\u00e5der.<\/p><\/blockquote>\n

Uansett strategisk bakteppe fremst\u00e5r v\u00e5re nordligste deler som s\u00e5rbare. Dette har v\u00e6rt mye diskutert de siste par \u00e5rene i norsk sikkerhetspolitisk debatt. Forsvarssjefen har ogs\u00e5 ved flere anledninger v\u00e6rt i media om disse forholdene, blant annet om Russlands utplassering av missilsystemer, som har evne til ogs\u00e5 \u00e5 b\u00e6re taktiske atomstridshoder, ved den norske grensen (Bruun-Hansen, 2019).<\/p>\n

Om Norge ikke evner \u00e5 inneha en tilstrekkelig avskrekking for aggresjon mot Finnmark og Troms, s\u00e5 frykter mange norske eksperter at Russland kan se behov for \u00e5 ta deler av Nord-Norge i en eskalerende sikkerhetspolitisk spenningsperiode. Dette vil de gj\u00f8re for \u00e5 utvide og ytterligere sikre sin viktige tilstedev\u00e6relse og sine styrker i Barentshavet, samt for \u00e5 bedre tilgangen til Norskehavet og Atlanterhavet (Grandhagen, 2018). Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har i flere \u00e5r snakket om trusselen for \u00abstrategiske overfall\u00bb mot deler av norsk territorium i den forbindelse.<\/p>\n

Mange andre, som Geir H. Karlsen fra Forsvarets h\u00f8gskole, Eldar Berli, tidligere sjef for Brigade Nord og senere ved FFI, og sentrale personer fra politiet i Finnmark, har argumentert sterkt for at trusselen om tilsvarende \u00abhybride\u00bb trusler, som Ukraina har v\u00e6rt utsatt for siden 2014, ogs\u00e5 kan ramme oss i Finnmark. Karlsen har argumentert for at \u00abdet mest sannsynlige scenariet er at Russland vil oppn\u00e5 politiske m\u00e5l ved \u00e5 presse oss med milit\u00e6rmakt, eller gjennomf\u00f8re begrensede aksjoner p\u00e5 norsk jord. Disse kan v\u00e6re fordekte, og i hvert fall delvis benektbare, gjerne omtalt som \u00abhybridkrig\u00bb (Karlsen, 2016). Politisjef Ellen Katrine H\u00e6tta har v\u00e6rt s\u00e6rlig opptatt av p\u00e5virkningsoperasjoner i media og p\u00e5 internett, og nedfall av kommunikasjon (H\u00e6tta, 2019). Dette er reelle utfordringer, men det er nok likevel stor forskjell mellom situasjonen i Ukraina, Georgia, Moldova, Estland og Latvia \u2013 og Norge, s\u00e5 trusselgrunnlaget for tilsvarende handlinger p\u00e5 norsk territorium m\u00e5 vurderes deretter.<\/p>\n

Hvordan forholde oss til dette?<\/h3>\n

Dette komplekse og dynamiske sikkerhetsbildet som omgir oss er noe vi m\u00e5 forholde oss til. Selv om vi drives av nyhetspress og hendelser som skjer rundt oss s\u00e5 er det disse grunnleggende faktorene og driverne som vil prege norsk sikkerhet og interesser. De \u00e5rlige ugraderte rapportene fra sikkerhetstjenestene er viktige, b\u00e5de som grunnlag for en viss grad av felles forst\u00e5else, men ogs\u00e5 for debatt om b\u00e5de situasjonsforst\u00e5elsen, hva det betyr og hvordan vi skal forholde oss til det. I tillegg til disse analysene som blir st\u00e5ende som noe \u00aboffisielt\u00bb, s\u00e5 er det viktig \u00e5 diskutere alternative forst\u00e5elser eller vektlegging, og ikke minst \u00e5 se lengre frem enn hva sikkerhetstjenestene naturlig nok har som mandat \u00e5 besvare. Slik blir fremtidsanalyser og annen forskning ogs\u00e5 viktig som grunnlag for en s\u00e5 god og bred situasjonsforst\u00e5else som mulig.<\/p>\n

Hvordan b\u00f8r s\u00e5 Norge forholde seg til dette spennet av trusler som kan lede til \u00abkrisesituasjoner\u00bb, og s\u00e5gar krig p\u00e5 norsk jord eller i v\u00e5re n\u00e6romr\u00e5der?<\/p>\n

Med Norges tette tilknytning til NATO og bilaterale forhold til USA, Storbritannia og Tyskland \u2013 s\u00e5 er det vanskelig \u00e5 isolere seg fra den dominerende stormaktsdynamikken. V\u00e5r strategiske posisjon ligger dessverre i skj\u00e6ringspunktet mellom to av de mest sentrale globale sikkerhetspolitiske akt\u00f8rene, Russland og USA. Det er stor sannsynlighet for at vi blir del av spenningsfeltet eller slagfeltet om det skulle komme til konflikt. Norge kan derimot selv delvis velge eller p\u00e5virke i hvilken grad vi og v\u00e5rt territorium skal oppfattes som en trussel for Russland. Derfor er selvstendig geopolitisk og strategisk tenkning og selvstendige valg om balansegang s\u00e5 viktig for oss. Videre, i dette nye dynamiske multipolare verdenssystemet er det ikke gitt hvordan fremtidens sikkerhetsstrukturer og politiske samarbeid vil v\u00e6re, s\u00e5 vi b\u00f8r tenke b\u00e5de nytt og bredere om nasjonal sikkerhet.<\/p>\n

De potensielle krisene med utenriks- og sikkerhetspolitiske drivere og konsekvenser vi kan st\u00e5 overfor de neste \u00e5rene inkluderer et bredt spekter av terrortrusler. Terrorisme fra eller inspirert av Al-Qaida og Den islamske stat er fortsatt en trussel, selv om aktiviteten i Europa har g\u00e5tt vesentlig ned, og vi ikke har opplevd dette i Norge. Terrorisme med utspring i h\u00f8yreekstremisme er p\u00e5 fremmarsj i Europa \u2013 og er det vi har opplevd mest av her hjemme. Disse to truslene er sidestilte og f\u00e5r mye fokus i PSTs trusselvurdering for 2020 (Politiets sikkerhetstjeneste, 2020). I tillegg til disse b\u00f8r vi ogs\u00e5 v\u00e6re forberedt p\u00e5 andre drivkrefter for terrorisme som kan gjenoppst\u00e5 og vokse frem, slik som ideologisk basert terrorisme og s\u00e5gar trusler fra klimaekstreme milj\u00f8er. Videre er det stor usikkerhet om omfanget av og typene trusler mot v\u00e5r digitale infrastruktur og kommunikasjonsinfrastruktur i \u00e5rene fremover. Her b\u00f8r sikkerhetsmilj\u00f8ene ha \u00e5pne \u00f8yne og v\u00e6re klare for store overraskelser. Det er et fagfelt i stor utvikling, p\u00e5 godt og vondt. Til sist, interessekonflikter i og om den norske fiskevernsonen ved Svalbard har v\u00e6rt og vil fortsatt v\u00e6re en utfordring. Dette er en potensiell trussel som ikke forsvinner. Verden har v\u00e6rt i endring mot et multipolart system en god stund, og usikkerhet har v\u00e6rt et kjennetegn. N\u00e5 er det ytterligere usikkerhet om hvordan globale maktforhold vil bli, og hvordan de multilaterale organisasjonene og systemet vil utvikle seg etter koronakrisen.<\/p>\n

Gr\u00e5soner som oppst\u00e5r som f\u00f8lge av forskjellige tolkninger og forst\u00e5else av regulert samvirke og lover er ofte utfordrende, men i mange tilfeller gir ogs\u00e5 gr\u00e5soner handlingsrom.<\/p><\/blockquote>\n

Hvordan alt dette h\u00e5ndteres i tilfelle kriser p\u00e5 norsk jord b\u00f8r diskuteres i tiden fremover. Det er klart at mange av utfordringene ligger i gr\u00e5sonene mellom etatene, departementene og de politisk ansvarlige i det strategiske kriseh\u00e5ndteringssystemet vi har i Norge. Gr\u00e5soner som oppst\u00e5r som f\u00f8lge av forskjellige tolkninger og forst\u00e5else av regulert samvirke og lover er ofte utfordrende, men i mange tilfeller gir ogs\u00e5 gr\u00e5soner handlingsrom. Hver krise er noe annerledes enn den forrige og krever ledelse og handling. Vi kan heller derfor aldri l\u00e5ses fast i dogmer og faste rutiner p\u00e5 samvirke. Gjennom arbeid med kriseh\u00e5ndtering i praksis, og med refleksjoner gjennom arbeidet med den nye boken som kom ut i sommer (Larssen & Dyndal, Strategiske ledelse i krise og krig<\/em>) s\u00e5 kommer jeg igjen til at kunnskap i sin bredde er det beste verkt\u00f8y for \u00e5 kunne lede, prioritere og v\u00e6re fleksibel nok til \u00e5 utnytte de ressurser vi har. Evne, kunnskap, fleksibilitet, ansvar og handlekraft er det som f\u00f8rst og fremst gj\u00f8r oss i stand til \u00e5 h\u00e5ndtere kriser.<\/p>\n

 <\/p>\n

Litteratur<\/h3>\n