UTSYN

Kategori: Aktuelt

  • Håper USA kommer seg ut av dette uføret

    Berit Enge ved Nordic Press Center sier avisdøden blant lokal- og regionalmedier i USA er en av drivkreftene for Trumps oppslutning. “Når man mister sin lokale nyhetstilknytning, søker man heller til Internett, hvor man lett havner i nyhetsbobler”, sier hun.

    Tekst: Susann Wilson, Utsyn

    Berit Enge er styremedlem i UTSYN. Med 25 års erfaring fra den norske utenrikstjenesten og nå en arbeidshverdag i DC har hun bedre oversikt over amerikansk politikk enn de fleste. Enge gir oss her en rask oversikt over hva som rører seg i det amerikanske landskapet, hvordan valgkampen er så langt og hvilke konsekvenser presidentvalget kan få for Norge.

    Du driver Nordic Press Center i Washington D.C., hva driver dere med der?

    Nordic Press Center er et ressurssenter for nordiske journalister som ønsker å jobbe med oss for å utvikle kompetanse om internasjonal journalistikk og utenrikssaker. Vi samarbeider med ulike universiteter, journalistutdanninger i Norge, presseorganisasjoner og tenketanker. Vi ønsker gjerne å nå ut til journalister som kan tenke seg å besøke oss i DC. Vi tilbyr studiereiser, arbeidsopphold og annet faglig påfyll for nordiske journalister. Nordic Press Center har et stort nettverk i Washington, som vi gjerne deler med våre besøkende. Senteret ligger kun et steinkast fra The Capitol, altså midt i smørøyet for amerikansk politikk og internasjonale beslutninger. 

    The Capitol. Foto: Susan Wilson

    Din bakgrunn og din arbeidshverdag gjør at du har et unikt innblikk i den amerikanske politikken, hva er dine tanker om det som skjer nå?

    Nå har det kommet en enorm vitamininnsprøytning i valgkampen og bildet har forandret seg mye den siste måneden. En ny optimisme, men også et stort behov for strategiendring hos begge partiene. De to kandidatene ligger fremdeles svært tett, og det vil de nok gjøre helt fram til valgdagen. Den nye visepresidentkandidaten Tim Walz ser ut til å være et godt valg av Kamala Harris. Walz kan muligens hjelpe Harris å vinne over velgergrupper som tidligere har ligget nærmere Trump. Trump på sin side har valgt JD Vance som sin visepresidentkandidat, en person som appellerer til mye av den samme velgergrupper som Trump selv gjør. Det har foreløpig ikke vært noen god drahjelp for ham. Meningsmålingene i vippestatene blir viktige framover. Politiske spådommer har jeg sluttet med etter valget i 2016. Da lærte vi alle hvor fort ting kan snu i USA. Så blir det et ekstra spenningsmoment hvordan Trump takler et tap. Han er ingen god taper, og altfor mange amerikanere sitter klar til å lage bråk hvis han ber om det.

    Trump rally, Richmond, Virginia. Foto: Susann Wilson

    Hva tror du kan bli de avgjørende faktorene for hvilket parti som vinner valget?

    Abort er en sterk sak for demokratene og det har republikanerne skjønt. Trump har lagt bort den sterke anti-abort-språkbruken fra tidligere, og toner ned sin tilknytning til sterke interessegrupper. Harris har vært krystallklar i sin selvbestemt abortretorikk. Det vinner hun mange kvinners stemme på. Videre er migrasjon og våpenregulering viktige saker for mange amerikanske velgere, men de som har sterke meninger om en av disse tre sakene har mest sannsynlig allerede bestemt seg for hvilken presidentkandidat som får deres stemme. En hovedutfordring for demokratene er å få folk til å tro at Harris vil være bedre enn Trump for egen lommebok. Selv om det går bra økonomisk i USA nå, har ikke Biden lykkes med å få folk flest til å se dette i dagliglivet. Prisen på drivstoff og matvarer har en enorm effekt på folks politiske avgjørelser i USA, og det kan skape problemer for Harris, som jo også har stått bak Bidens politikk. Det må også legges til at hudfarge spiller en mye større rolle i amerikansk valgkamp enn mange vil innrømme. Og på valgdagen vil det være avgjørende hvor mange som stemmer, og hvilke velgergrupper som viser seg å ha sterkest mobiliseringsevne. Blir det de unge, kvinnene og minoritetene som avgjør, slik som med Obama? Eller fortsetter Trump sin framgang blant minoriteter, unge og nye konservative velgergrupper, i tillegg til å få med seg mange eldre velgere, som mer pålitelig dukker opp på valgdagen?  Hittil har det vært slik at jo større frammøte på valgdagen, jo bedre for demokratene. Undersøkelser fra tidligere i år tyder på at det kanskje ikke stemmer lenger. Det er nok et spenningsmoment fram mot november.

    Det har vært mye spekulasjoner om påvirkningskampanjer og desinformasjon i de forrige valgkampene. I hvilken grad tror du dette kan påvirke årets valgkamp?

    Det tror jeg fremdeles er en veldig viktig faktor, men man kan jo håpe at fokuset fra de forrige valgkampene kan ha hjulpet litt. Nordic Press Center er opptatt av mediebildet i USA og politiske konsekvenser. Nærmere en tredjedel av alle aviser har forsvunnet i USA over de siste 20 årene, ikke minst lokale og regionale medier, som i likhet med i Norge er de mediene folk stoler mest på. Når man mister sin lokale nyhetstilknytning, søker man heller til Internett, hvor man lett havner i nyhetsbobler skapt av algoritmer som ikke skiller ut des- eller misinformasjon. USA har nå mange såkalte nyhetsørkener, områder uten lokal mediedekning. Et kart som viser disse områdene matcher ganske tett med et kart over de områdene der Trump har størst oppslutning. Siden Trump kom på den politiske scenen, har det blitt et skille hvor ulike politiske retninger ikke bare har hver sine meninger, men også forholder seg til hver sine fakta – dette er både farlig og har gjort stor skade. Man lever i hver sine verdener og dyrker et fiendebilde av politiske motstandere som ikke hører hjemme i et demokrati. Det er å håpe at USA finner en vei tilbake fra dette uføret.

    I hvor stor grad tror du utfallet av årets presidentvalg kommer til å påvirke Europa og Norge?

    Valget av president kommer selvfølgelig til å få stor betydning – størst betydning innenriks, men også utenriks. Trump har et annet syn på forholdet til Europa enn andre amerikanske presidenter har hatt, og det vil nok merkes, både i sikkerhetspolitikken og på handelspolitikk.  Trump sier han er glad i Norge, men vi kan neppe forvente oss noen spesialbehandling. USA har helt klart blitt mer innadvendt de siste årene og har store utfordringer internt som mange amerikanere vil ønske å prioritere over utenrikssaker. Det mest skremmende er de antydninger om at en del amerikanere ikke ser opprettholdelsen av demokratiet som en hovedsak og for eksempel ser til Ungarn og statsminister Viktor Orbán som inspirasjon. Harris vil trolig videreføre mye av utenrikspolitikken til Joe Biden, og da er vi på kjente stier. Men om Trump vinner…vel, da må vi nok forberede oss på et tydeligere «What’s in it for me»-USA.


    Du finner mer informasjon om Nordic Press Center på deres nettside.

  • UTSYNs fagprofiler på Arendalsuka

    Denne uken har både representanter fra sekretariatet, styret og mange av UTSYNs fagprofiler vært tilstede på Arendalsuka. Beredskap er et begrep som har gått igjen i majoriteten av arrangementer denne uken. Beredskap kommer i mange former og fasonger, men det er en viktig byggestein for både sikkerhet og totalforsvar.  

    Mange av UTSYNs fagprofiler var tilstede i Arendal og deltok på panelsamtaler og debatter. Både Laila Bokhari, Kristian Berg Harpviken, Cecilie Hellestveit, Simen Bakke, Richard Utne, Cathrine Lagerberg, Carl Waldemar Wilhelmsen og Gjermund Eide var på plass.

    Fagprofilene Simen Bakke, Richard Utne og Cathrine Lagerberg har ulik bakgrunn og kunnskapsgrunnlag, men de pekte likevel på mange av de samme utfordringene når vi snakket med dem. 

    Hvis dere skal trekke frem en ting fra årets Arendalsuka, hva vil dere trekke frem?

    Både Simen Bakke og Richard Utne er raskt ut og svarer, networking. Jeg forventet ikke å høre noe nytt i det hele tatt, legger Utne til. – Til det er spørsmålene ofte for store, og paneldebattene for korte. Det er likevel en viktig arena for kunnskapsformidling

    Begge fagprofilene er eksperter innenfor sine felt, og det kan dermed være at deres kunnskapsnivå allerede dekker over mye av poengene presentert i debattene. Bakke legger likevel til at han tror utfordringen handler om at man ikke har tid til å gå ordentlig i dybden på tematikken i løpet av en panelsamtale. Det er svært begrenset tid og ofte mange i panelet. Bakkes anbefaling er at man må prøve å holde seg til en konkret problemstilling for å få mest mulig tyngde på det ene fokusområdet, selv med mange ulike stemmer og interesser presentert i panelet. 

    Grunnet i din bakgrunn og dine erfaringer, hva opplever du er de største utfordringene for Norge i dag?

    Richard Utne: Norge som helhet er jo stort, men om vi snakker om sikkerhetspolitikk så knaker det i sammenrøringene i totalforsvarsskroget. De siste årene, spesielt etter COVID-19 har vi sett at dette begynner å våkne til liv igjen. Landet har en imponerende evne til å kunne snu seg rundt og spytte ut forskrifter over lav sko når dette er nødvendig. Jeg vil også legge til at premissene rundt spørsmålene til tider ikke er riktige de er for lukket. I stede for å si at vi er forberedt så kanskje vi heller kan si, til hvilken grad er vi forberedt. 

    Simen Bakke: Det settes ofte i gang tiltak fordi noen har kjepphester, eller av historiske årsaker vil gjennomføre noe, i større grad enn at det er basert på analytisk risikovurderinger og analyse. Med mer fokus på faglig og analytiske vurdereringer er man i større grad beredt til å prioritere riktig. Jeg tror beslutninger noen ganger blir tatt basert på feil grunnlag, eller ikke et grunnlag som er optimalt med tanke på sikkerhet og motstandsdyktighet. 

    Cathrine Lagerberg: Jeg ønsker gjerne å trekke frem det manglende samarbeidet mellom det sivil-militære. I dag kan man ikke lenger skille mellom sivil og militær sektor i samme grad som tidligere, da begge parter er helt avhengig av hverandre. Næringslivet er avhengig av et konstant oppdatert trusselbilde, mens forsvaret er avhengig av den sivile flerbruks- og forsvarsteknologi fra private selskaper og samtidig avhengig av at næringslivet ivaretar og beskytter kritisk infrastruktur og samfunnsviktige funksjoner. Jeg tror det er en mangel på liassoner og brobyggere mellom forsvaret og det sivile.

    Richard Utne er ikke helt enig i dette utsagnet med mangel på brobyggere, men trekker heller frem problemet mellom at forsvaret ofte ser trusselbildet der fase 0 er fred og fase 1 er krig. Mens alle FFI-rapporter trekker frem, og det er generelt en bred konsensus rundt, at det mest sannsynlige fremtidige scenariet er lavintensive konflikter. Lagerberg følger opp og trekker frem at da trenger man en felles situasjonsforståelse basert på konstant oppdaterte risikoanalyser og ikke kun de årlige.

    Styrken i totalforsvaret er regulering. Norge styres av lov og forskrift og uten lov og forskrift har vi ikke noe grunnlag for gjennomføring. Uten et velfungerende byråkrati, uten velfungerende byråkrater, ledere, mellomledere og kompetente offentlige ansatte har vi ikke effektivt totalforsvar, sier Utne avslutningsvis. 

    Hvilke tiltak, virkemidler ønsker dere å trekke frem når det kommer til å bygge et sterkt og motstandsdyktig sivilsamfunn og næringsliv i Norge? 

    Cathrine: En økt og felles situasjonsforståelse, basert på tidsriktig informasjon og ikke kun de årlige trusselvurderingene fra EOS-tjenestene og andre virksomheter. I tillegg trenger man kompetente miljøer som evner å oversette og relevansvurdere dette til de bedriftene som skal ha informasjonen. Enten in-house eller ved å hente inn kompetansen etter behov. Det er viktig at hele bedriften er involvert, ikke bare ledelsen. Man er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. 

    Bakke: Jeg tror vi i større grad må involvere befolkningen og sivilsamfunnet. Det er viktig at også de forstår at de er en del av det som potensielt skal være et motstandsdyktig Norge hvis Norge blir rammet av en eller annen storskala trussel. Jeg tror ikke sivilsamfunnet føler seg inkludert og heller ikke kommer til å gjøre det før en krise oppstår og det kan være for sent. 

    Richard: Vi trenger mer ansvarliggjøring. Vi trenger de ansvarlige kollegaene i alle sektorer og ledd. 

    Hvis du skal anbefale en faglig relevant podkast, hvilken vil du trekke frem da?

    Cathrine anbefaler The Red Line, en amerikansk podkast som presenterer ulike typer wargame – scenarier og eksperter som diskuterer de store geopolitiske hendelser.

    Richard anbefaler Psst, PSTs egen podkast. 

    Simen anbefaler Darknet Diaries, en podkast med historiefortellinger om virkelige hendelser fra cyber. En veldig interessant måte å lære mer om cyber.

    Tekst: Susann Wilson

  • Parlamentsvalget kan omforme EUs Ukraina-politikk

    Hedda Langemyr

    I mai skjedde det noe mellom Tyskland og Frankrike som kan påvirke utfallet av Ukraina-støtten: De høyreradikale snakker ikke lenger sammen.

    I mai brøt forholdet sammen. Tyske Alternativ für Deutschland (AfD) og Marine Le Pens franske Nasjonal Samling (National Rally; RN) er ikke lenger på talefot. 

    AfD og RN er ikke noen unnselige småpartier. De har tre ting til felles: De er høyreradikale, de er ledende partier i sine hjemland, og de kan bli en maktfaktor i EU-parlamentet fra høsten av. 

    Nasjonal Samling har 32 prosent på de franske EU-målingene. De er landets største parti og ligger langt foran president Emmanuel Macrons parti. I Tyskland er AfD landets nest største parti på målingene. Begge er kandidater i det kommende EU-valget. 

    Det er de franske høyreekstreme som fikk nok. Dette skjedde etter avisen La Republicca siterte tyskernes toppkandidat Maximilian Krah på at «jeg ville aldri sagt at noen som bærer en SS-uniform automatisk er en kriminell». RN har derfor nektet å sitte ved siden av dem i parlamentet. Det er startet en prosess for å kaste AfD ut av samarbeidsgrupperingen på ytre høyre fløy i EU, kjent som ID (Identity and Democracy). 

    Dette bruddet – og en eventuell påfølgende forsoning mellom dem igjen – kan bli avgjørende for hva som skjer med EUs forhold til Ukraina. 

    Nettopp fordi det er valg til EU-parlamentet i juni, og de høyreradikale i Europa ligger an til å få rundt 85 av de totalt 361 plassene som trengs for å få flertall i EU-parlamentet etter valget. Noen målinger anslår at de får over 90 plasser til sammen. Hvis de høyreradikale samler seg kan de sammen med de borgerliges (EPP) anslåtte 175 seter og de konservative (ECR) sine drøyt 70 være svært nære et flertall i EU-parlamentet. 

    I mange land koker det på grunnplanet. Rentene og prisstigningen på mat, drivstoff og strøm har bidratt til at støtten til Ukraina faller i befolkningen. Et blått flertall med mørkeblå innflytelse kan bidra til en ny kurs for EU i Ukraina-støtten.

    EU-valget i juni blir derfor et veiskille, ikke bare for Europa, men for Ukraina. Siden Russlands annektering av Krym i 2014 har EU stått samlet og sammen om å sanksjonere russisk økonomi. Etter den fullskala invasjonen av Ukraina i 2022 har EU stått forent og sterkere i sin politikk; Russland er kastet ut av europeiske betalingssystemer og finansmarkeder, det er innført importforbud på russiske varer inkludert olje og gass, det er russisk flyforbud over EU og europeiske havner er stengt for russiske skip, og over 2000 personer knyttet til den russiske krigføringen har fått reiseforbud og frosset eiendelene sine i Europa. 

    Etter den russiske invasjonen i februar 2022 har EU stått støtt som en av de mest aktive internasjonale aktørenei å støtte Ukraina gjennom en rekke tiltak; både økonomiske, politiske og militære. EU har gitt betydelig økonomisk bistand til Ukraina. I desember ble nok en økonomisk hjelpepakke vedtatt av alle medlemslandene, til tross for at Ungarn lenge forsøkte å blokkere den. Totalt har EU støttet tilsvarende 88 milliarder euro, tett på 1000 milliarder kroner, siden 24. februar 2022. Ukraina fikk status som kandidatland for EU-medlemskap i juni 2022.

    Selv om partiene på høyresiden i EU-parlamentet har ulike synspunkter på EUs støtte til Ukraina, der noen støtter en hardere linje overfor Moskva, mens andre er mer skeptiske til Ukraina-støtten, står EUs samlede Ukraina-respons overfor en prøve i parlamentsvalget.

    Det er flere partier på høyresiden som uttrykker skepsis til en fortsatt omfattende økonomisk støtte til Ukraina. Partiene har tydelige bekymringer over de enorme økonomiske kostnadene. I tillegg kommer en annen gjennomgangsmelodi: Politikere på den ytre høyresiden er generelt skeptiske til EUs overnasjonale måte å vedta politikk på. De foretrekker at medlemslandene selv avgjør omfanget av støtten til Ukraina.

    • Et av dem er nettopp franske RN. Lederen Marine Le Pen hevder at tiltakene skader europeisk økonomi mer enn de hjelper Ukraina. Partiet har også argumentert for en mer diplomatisk tilnærming til Russland. 
    • Tysklands Alternative für Deutschland (AfD): AfD har vært åpenlyst kritisk til tysk og EU-støtte til Ukraina, og hevder at Tyskland bør fokusere på sine egne økonomiske- og energiutfordringer i stedet for å involvere seg i en konflikt med Russland.
    • I Italia har statsminister Giorgia Meloni, lederen for Fratelli d’Italia, støttet Ukraina, men har samtidig også snakket høyt om nasjonale interesser. Hennes parti mener blant annet at EUs ressurser bør fokusere mer på interne utfordringer som økonomisk vekst og innvandringskontroll. 
    • En annen som har gjort det han kan for å hindre EU-støtte til Ukraina, er Victor Orbán. Ungarns statsminister har vært motstander av flere av EUs sanksjoner mot Russland og har opprettholdt nære bånd til Moskva. Senest møtte han Russlands president Vladimir Putin i Kina tidligere i år. Orbán har argumentert for at Ungarn ikke bør involveres i konflikten og at europeiske land bør prioritere sine egne nasjonale interesser.

    Bildet i Europa er ikke entydig. Polens nasjonalkonservative og høyrepopulistiske Lov og rettferdighetspartiet, som ble stemt ut av regjeringskontorene i fjor høst, har vært sterkt for sanksjoner mot Russland og støtter militær hjelp til Ukraina. 

    Denne politikken deler de også med ytre-høyre-partiene fra de baltiske stater, som alle argumenterer for en langt hardere linje overfor Russland enn hva EU til nå har vist.

    For et par uker siden var det et stort ytre-høyre-møte i Spania i regi av partiet Vox, et relativt nytt, men raskt voksende spansk parti godt utpå høyresiden. Partiet har gjort seg bemerket med sin strenge innvandringspolitikk, forsvar av spansk nasjonal enhet, og kritikk av EU. Partiet har støttet humanitær hjelp til ukrainske flyktninger, men har samtidig vært sterkt kritisk til omfattende økonomisk støtte fra EU og militær involvering i krigen i Ukraina.

    Uavhengig av hva som skjer i parlamentsvalget i EU er det tydelig at Russlands invasjon av Ukraina har endret måten EU ser seg selv på. EU har for første gang i sin historie finansiert militærhjelp gjennom Den europeiske fredsfasiliteten (EPF). Flere EU-land har også bilateralt gitt militærhjelp, deriblant avanserte våpensystemer, trening av soldater og etterretningsstøtte. Norge er blant landene som gir ukrainske soldater trening og opplæring. Millioner av ukrainske flyktninger har fått kollektiv beskyttelse i EU.

    Et annet tegn på denne endringen er at EUs forsvarssamarbeid har skutt fart. Nå snakkes det åpent om mer militært samarbeid på tvers av EU-landene. Dette aktualiseres ytterligere dersom EU og verden blir stående overfor en amerikansk president som heter Donald Trump fra og med januar 2025.

    Det som skjer i EU, påvirker det som skjer i Nato. I juli – én måned etter EU-valget – møtes Nato-landene til forsvarsalliansens årlige toppmøte i Washington DC.  

    Foreløpig har medlemslandene ikke klart å enes om en etterfølger til Jens Stoltenberg, som nå sitter på tiende året som sjef for verdens mektigste militærallianse. Tyrkia og Ungarn har uttrykt skepsis til nederlandske Mark Rutte, som tidligere i år lanserte sitt kandidatur. Selv om både USA, Storbritannia og Tyskland har støttet Ruttes kandidatur, er det helt i det blå om han vil bli valgt. Ungarn har truet med å legge ned veto.

    Den nye generalsekretæren i Nato får en krevende jobb. Alliansen står overfor flere svært sentrale og komplekse utfordringer. Ukraina-krigen er det viktigste spørsmålet, og hva EU gjør er sentralt i den analysen. Men det er ikke alt. Nato skal også gjennomføre sitt relativt nye strategiske konsept for å være bedre rustet mot trusler som cyberangrep, hybride krigføringsmetoder og utfordringer fra Kina. 

    Styrking av Natos østlige flanke har fått ny aktualitet. Russlands forsvarsdepartement la i mai ut informasjon på sine nettsider om at landet ønsket, ensidig, å endre de maritime grensene til Finland og Litauen. Meldingen ble fjernet etter kort tid, men hadde innen den tid rukket å bli fanget opp internasjonalt. En slik melding viser med all tydelighet hvilken utfordring Russland utgjør for Nato-landene på flere områder. Russland har klart det som kanskje var det viktigste: Skape uro og usikkerhet blant alliansens østlige medlemsland.

    Norge har annonsert at landet vil nå målet om å bruke to prosent av brutto nasjonalprodukt på forsvar innen Nato-toppmøtet. Det såkalte to-prosentmålet ble vedtatt for ti år siden under Nato-toppmøtet i Wales, men 2023-tall viser at det bare er 11 av 31 medlemsland som oppfyller dette målet. Det er Norges ekstrabevilgninger til Forsvaret som gjør at landet når to-prosentmålet nå. Regjeringen la fram sin langtidsplan for Forsvaret i april. Totalt skal Norge bruke 600 milliarder kroner ekstra på militæret de neste tolv årene.  

    USA sto for 68 prosent av NATO-landenes samlede forsvarsutgifter, eller 860 milliarder dollar. Dette beløpet er over ti ganger mer enn det nest største landet, Tyskland, målt i absolutte tall. Selv store nasjoner er blant dem som enda ikke har nådd to-prosentmålet: Tyskland, Frankrike, Spania og Canada. De amerikanske kravene om videre europeisk opprustning vil derfor fortsette å komme fra amerikanerne, uavhengig om det er Biden eller Trump som sitter ved makten.  

    EU-valget avholdes i de europeiske medlemslandene fra 6. til 9. juni. Valget avgjør ikke bare den fremtidige sammensetningen av EU-parlamentet. Det vil også høyst sannsynlig påvirke skjebnen til Ukraina.  

    Den neste måneden vil avgjøre store retningsvalg for både europeisk sikkerhet, Nato og Ukraina.

    Artikkelen vil bli publisert i Befalsbladet 2/2024.

  • Direktør Hedda Langemyr plukket ut til prestisjefylt program

    Hedda Langemyr, direktør i UTSYN – Senter for sikkerhet og totalforsvar har blitt plukket ut til å delta i det prestisjefulle International Visitor Leadership Programme i regi av U.S State Department.

    Deltakere til programmet blir nominert og valgt av ansatte ved amerikanske ambassader rundt om i verden. Hvert år deltar nesten 5000 internasjonale delegater i det eksklusive programmet. Tidligere deltakere inkluderer mer enn 500 nåværende og tidligere statssjefer eller regjeringssjefer.

    Programmet Hedda skal delta på legger vekt på U.S. – European security relations. I USA skal Hedda fordype seg i arktisk sikkerhet, hybride trusler, krigen i informasjonsdomenet, cybersikkerhet og energi og sikkerhet. Sammen med resten av den europeiske delegasjonen skal hun delta i en rekke møter med representanter fra flere sektorer på ulike nivåer i det amerikanske sikkerhetssamarbeidet.

    «Med krig i Europa og store endringer i det europeiske sikkerhetsarbeidet, med EU som en mer relevant sikkerhetsaktør og et vedvarende fokus fra stormaktene på sikkerhet i Arktis, får vi mye å diskutere» sier Hedda.

    Saken har blitt omtakt i Forsvarets Forum og i Altinget.

This site is registered on wpml.org as a development site. Switch to a production site key to remove this banner.