Kategori: Norsk totalforsvar og sikkerhet

  • Boklansering: Politiets nasjonale beredskapsressurser

    Vi snakker mye om totalforsvaret, men det er de operative mannskapene som må løse oppdraget når krisen treffer. Og den treffer stadig hyppigere. Spørsmålet i 2026 er om vi gir politiet – vår sivile førstelinje – de verktøyene og den støtten de faktisk trenger?

    UTSYN, i samarbeid med Polyteknisk Forening, inviterer til bokbad og lansering av «Politiets nasjonale beredskapsressurser: Utviklingen av operative beredskapsressurser for den nye tids kriser».

    Tid: 23. april 2026 kl. 17:30-18:30
    Sted: Polyteknisk Forening, Rosenkrantz’ gate 7, 0159 Oslo (inngang fra Kristian IVs gate)

    Det blir innlegg og samtale om politiets rolle i den nasjonale beredskapen, samarbeid mellom forsvar og politi, utviklingen av den operative beredskapen de siste årene og veien videre for den nasjonale beredskapen.

    Med oss har vi:
    – Gjert Lage Dyndal, forfatter av boken og nestkommanderende, Forsvarets operative hovedkvarter.
    – Johnny Lian, forfatter av boken, politiinspektør og fast stedfortreder for enhetsleder, Politiets nasjonale beredskapsressurser.
    – Freddy Rotseth, forfatter av boken, politiinspektør og sjef for Beredskapstroppen.
    – Frøy Gudbrandsen, politisk redaktør i VG.
    – Lars Lilleby, påtroppende beredskapsdirektør, Politidirektoratet (tiltrer 1. mars) (tbc)

    Ingrid Vik, daglig leder i UTSYN, er kveldens programleder. Per Robstad, redaktør i Fagbokforlaget, og Mette Vågnes Eriksen, generalsekretær i Polyteknisk Forening, introduserer.

    Meld deg på arrangementet her.

    Om boken «Politiets nasjonale beredskapsressurser: Utviklingen av operative beredskapsressurser for den nye tids kriser» av Gjert Lage Dyndal, Johnny Lian og Freddy Rotseth:

    Denne boken handler om politiets rolle i den nasjonale beredskapen. Den viser hvor krevende krisehåndtering kan være i nasjonale operasjoner, og retter særlig oppmerksomheten mot det operasjonelle nivået, der raske beslutninger er avgjørende for at førsteinnsatsen skal komme til riktig sted – til riktig tid.

    Historien om norsk politis spesialstyrker står sentralt, og boken følger utviklingen av operativ beredskap fra 1970-tallet til i dag. Forfatterne fremhever at effektiv krisehåndtering krever samarbeid mellom mange aktører, og argumenterer for at politiets ressurser, organisering og responsevne må tilpasses nasjonale og internasjonale sikkerhetsutfordringer i stadig endring. Sentralisering av ressurser og utviklingen av mer robuste operasjonssentraler er positive endringer, men betydelige utfordringer gjenstår – særlig i kriser som involverer flere politidistrikter. Analysen, som bygger på både forskning og lang erfaring, gir verdifulle innsikter og drøfter hva som kreves for fremtidig beredskap og krisehåndtering i norsk politi.

    Boken finnes her.

    Boklanseringen arrangeres med støtte fra Eckbos Legat.

  • KURS: Hvordan bli bedre på å dekke forsvar og sikkerhet?

    UTSYN, i samarbeid med Norsk Journalistlag Nord, inviterer til kurs i juni for journalister om hvordan dekke forsvar og sikkerhet bedre.

    Forsvars- og sikkerhetspolitikk er mye mer enn nye stridsvogner og store fregatter. Beredskap er noe som angår alle innbyggerne i Norge i alle lokalsamfunn. Norge skal investere over 1600 milliarder kroner i Forsvaret de neste 12 årene. Norge står klemt mellom et totalitært Russland og et stadig mer politisk ustabilt USA. Ingen steder i Norge merkes dette bedre enn i nord. Hva skjer med Norges sikkerhet de kommende årene?

    Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sier det er sannsynlig at Norge kan bli utsatt for sabotasje i år. Er den sivile beredskapen god nok?

    Hvordan kan man lese de årlige trusselvurderingene fra de norske sikkerhetstjenestene på en bedre måte? Hvordan unngå mikrofon-stativjournalistikk om Forsvaret? Hvilket ansvar ligger på de redaktørstyrte mediene i å håndtere disse komplekse spørsmålene på en klok, edruelig og forståelig måte? Særlig i et valgår?

    UTSYN – Senter for sikkerhet og totalforsvar, i samarbeid med Norsk Journalistlag Nord, inviterer til et halvdagsseminar om hvordan man dekker norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk bedre.

    Under seminaret møter du PST og Forsvaret. Begge vil gi deltakerne en unik orientering om dagens sikkerhetspolitiske situasjon under Chatham House-regler.

    Sted: Thon Hotell Alta
    Når: Onsdag 4. juni 2025 fra kl. 12:00-16:00

    Gratis deltakelse. Påmelding nødvendig. Detaljert program sendes ut noen dager før arrangementet.

    NB! Du trenger ikke være medlem av NJ eller NR for å delta, men du må kvalifisere til medlemskap i en norsk presseorganisasjon.

    Påmelding gjøres ved å sende en e-post til post@prosjektutsyn.no. Skriv hvem du er og hvor du arbeider.

    Seminaret kjøres under Chatham house-regler. Det betyr at det ikke er lov å sitere fra seminaret, men informasjonen som tillegges kan fint brukes journalistisk, uten å attribuere den til en bestemt person eller organisasjon.

    Seminaret gjennomføres med støtte fra Norsk Journalistlag Nord, Fritt Ord og Samfunnsløftet (Sparebank 1 Nord-Norge).


  • Eksperter om Norges nye nasjonale sikkerhetsstrategi

    Regjeringens nasjonale sikkerhetsstrategi ble lagt fram forrige uke som en del av Totalberedskapsmeldingen. Her er noen kommentarer fra UTSYNs fagprofiler.

    Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien er et svar på et mer komplekst trusselbilde, preget av økt risiko for sabotasje, spionasje, cyberangrep og påvirkningsoperasjoner fra statlige aktører som Russland og Kina. Den tar også høyde for globale konflikter som krigen i Ukraina og Midtøsten, samt et mer ustabilt internasjonalt samarbeid.

    Regjeringen sier at strategien skal bidra til å samordne innsatsen på tvers av sektorer og nivåer i forvaltningen, og sikre at både offentlige og private aktører er forberedt på kriser og krig.

    Erlend Hagenes er leder for Øvelse Nord, Nord-Norges sikkerhetspolitiske Arendalsuke, og fagprofil i UTSYN.

    Han mener politiet i for liten grad vektlegges i den nye nasjonale sikkerhetsstrategien.

    «Hovedbudskapet mitt til denne strategien er at politiets rolle er for lite løftet opp. Fram til det øyeblikket politikerne erklærer krig, er norsk sikkerhet politiets ansvar. Og Justisdepartementet er lederdepartementet i sivile kriser. Når vi allerede befinner oss i en situasjon der vi er utsatt for sammensatte virkemidler fra fremmede stater, må justissektoren oppgraderes betydelig».

    Hagenes mener at Forsvaret er i ferd med å få det de trenger, men at justissektoren ikke er fulgt opp i det hele tatt.

    «For meg ser det også ut som at sektorprinsippet i denne strategien står sterkt. Men sikkerhet må sees på i en sømløs sammenheng. Det må fungere knirkefritt og samvirket må foregå på tvers av sektorene», sier Hagenes.

    Hvordan får man det til?

    «Norge må få en sterkere tverrdepartemental styring av offentlig sektor».

    Jernbane i Nord-Norge er et evig tilbakevendende tema. Hagenes mener det er langt viktigere å bygge ut den forbindelsen som allerede finnes, framfor å bygge ny.

    «Ukraina har vist at jernbane er et viktig logistikkelement i krig. Det som er viktigere enn en nordnorgebane er en effektiv transportlinje fra vest til øst. Den jernbanen starter i Narvik og slutter i Rovaniemi. Det må legges dobbeltspor hele strekningen. Den lureste måten å bygge en nordnorgebane på, er å gjøre det på denne måten. Så kan man forlenge jernbanen fra Rovaniemi til Kirkenes på et tidspunkt».

    «Pandemien viste at helseberedskap er underdimensjonert i Norge. Kommunehelsetjenesten har dårlige verktøy og lav kriseforståelse, og er ikke rustet på noen god måte. Og er det en ting man kan si om hver nordmann: Alle bor i en kommune. Og det er kommunene som blir førstelinjen i krise og krig. Det er man for lite flink til å ta innover seg», avslutter Hagenes.

    «Etter mange år i dyp fred, er den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa betydelig skjerpet. Det har ikke skortet på utredninger og kommisjoner de siste årene som viser til presserende behov for både styrking av Forsvaret og den sivile motstandsdyktigheten», sier Hedda Langemyr, direktør i UTSYN:

    «Strategien skisserer overordnet en del av de utfordringene vi står overfor og presenterer en ønskeliste for hvordan ting burde være. I slutten av rapporten viser de til at både departementene, frivilligheten, næringslivet og fagbevegelsen har betydelige oppgaver foran seg. Vi har vært vant til å outsource til staten, nå er det staten som outsourcer til oss. Det må følges opp med konkrete tiltak og tydelige politiske prioriteringer. Det må tilrettelegges for strategiske rammeavtaler mellom næringsliv og offentlige myndigheter, mellom myndighetene og sivilsamfunn», sier Langemyr.

    «Vi ser formidable økninger i forsvarsbudsjettene, dette må balanseres med solide og treffsikre tiltak også på sivil side. En strategi består gjerne av mål, midler og tiltak. Her skorter det spesielt på det siste. Det bør revidert nasjonalbudsjett målbære når det legges frem denne uken. Sivil motstandsdyktighet kan ikke bygges på dugnad alene», avslutter Langemyr.

    Håkon Lunde Saxi er professor ved Forsvarets høgskole og fagprofil i UTSYN.

    Han mener det er veldig bra at Norge har fått en slik strategi. Saxi sier at Tyskland kom med en slik strategi for ikke lenge siden. Mange europeiske land, også de som ikke tradisjonelt har hatt slike dokumenter tidligere, har fått det.

    «Dette er en trend i tiden. Vi opplever stadig større sikkerhetsutfordringer. Den norske er kort og grei. Det er bra, da blir den lest av flere. I Norge er en slik strategi særlig verdifullt, siden vi har et fragmentert sikkerhetssystem, med sektorprinsipp: Det er hver enkelt statsråd som står ansvarlig overfor Stortinget. Og det er veldig få organer, kun statsministerens kontor, som er overgripende», sier Saxi.

    Hva vil denne strategien ha å si i praksis?

    «Det gjenstår å se. Mye handler om hvilken status dette dokumentet får. Tidligere har man også prøvd seg på ulike dokumenter som dette, som «strategiske konsept». De dokumentene viste seg å ha liten praktisk betydning. Det avgjørende dokumentet i forsvarssektoren vil være langtidsplanen».

    Hva forteller en slik strategi om tiden vi lever i?

    «Det forteller at den sikkerhetspolitiske situasjonen er forverret og at vi som nasjon kan forbedre dette arbeidet. Det konstitusjonelle systemet vi har fragmenterer hvem som har ansvar for hva. Regjeringen er blitt presset til å komme med dette. Det har tatt lang tid, det har vært mye diskusjon rundt denne strategien. I det norske systemet er det vanlig å si at «alle vil koordinere, men ingen vil bli koordinert». Sektorprinsippet står sterkt, og ingen departementer ønsker å gi fra seg makt. Dette gjør oss sårbare, siden våre motstandere vil utnytte rommet mellom ansvarsområdene, hvor det vil være uklart hvem som har ansvaret. Strategien er et forsøk på å bøte på dette. Men det gjenstår å se hvor effektiv og betydningsfull den blir», avslutter Saxi.

  • Reservisten som brobygger i totalforsvaret

    Ny rapport fra UTSYN om reservistenes rolle i totalforsvaret.

    Hvordan kan reservister som både en sivil og militær ressurs utnyttes bedre? Hvordan kan reservister som del av totalforsvaret organiseres?

    UTSYN inngikk i 2024 et samarbeidsprosjekt med Norsk Reservistforbund (NROF), med mål om å se nærmere på reservistenes rolle i totalforsvaret. Prosjektet har blant annet sett på hvordan andre land har løst dette, og om det er erfaringer fra disse landene som er relevant også for Norge. Sammen med NROF presenterer UTSYN 24. februar noen av funnene og anbefalingene i en ny rapport.

    I en stadig mer usikker verdensorden med bruk hybride virkemidler, er det essensielt å styrke Norges totalforsvar. Regjeringens nylig publiserte Totalberedskapsmelding fremmer tiltak for et sterkere samarbeid mellom sivilsamfunnet og Forsvaret. Reservister, med sine kombinerte sivile og militære ferdigheter, er her et viktig bindeledd.

    Hvilke lærdommer kan vi ta med oss fra hvordan ulike land organiserer reservister, og balanserer mellom effektiv ressursbruk, beredskap og operativ evne? Hvilke etater skal ha ansvaret for de ulike oppgavene knyttet til styrkingen av totalforsvaret? Hvem skal ha ansvaret for å koordinere reservistene, både de operative og de udisponerte?

    I samarbeid med NROF inviterer UTSYN til en aktuell panelsamtale 24. februar kl. 17:00 hos Polyteknisk Forening i Oslo om disse spørsmålene. I tillegg til samtale vil vi også presentere rapporten. Med oss i panelet har vi Tonje Skinnarland (spesialrådgiver for sikkerhet, beredskap og krisehåndtering i Advansia), Erik Gustavson (generalsekretær i Norsk Reservistforbund), og Bjørn-Erik Marthinsen (kontreadmiral, nestkommanderende i Forsvarsstaben). UTSYNs Susann Wilson er dagens programleder
    Arrangementet er gratis og åpent for alle, mer informasjon finnes her.

    Rapporten kan leses og lastes ned her.

  • Universitets Kina- og Russland-koblinger fører til uro: – Hva tenker våre NATO-allierte om dette?

    Norges strategiske forhold til Russland og Kina krever klarere retningslinjer fra regjeringen for å sikre nasjonal sikkerhet uten å kompromittere akademisk frihet og samarbeid, mener Utsyns eksperter.

    Avisa Nordland (AN) har skrevet saken Mener universitetet kan være et yndet sted for spioner: – Kan brukes for å skape press. En sak om sikkerhet og trusselvurdering i henhold til utenlandske borgere på norske forskningsinstitusjoner, da spesielt med fokus på Nordområdesenteret og Nord universitets russisk ansatte.

    Blant ekspertene som har blitt intervjuet i saken er UTSYNs direktør Hedda Langemyr og styremedlem Eskil Grendahl Sivertsen.

    For det norske utenriksdepartementet har det lenge vært søkelys på å ha gode forskningssamarbeid med de statene Norge ikke har noe sikkerhetssamarbeid med. Herunder faller både Russland og Kina. Å samarbeide med stater og mennesker man ikke deler samme oppfatning som er på mange måter en god måte å bygge bro og skape en felles situasjonsforståelse. Problemet oppstår hvis noen parter har andre intensjoner enn det samarbeidet egentlig går ut på, og man da finner seg i en utfordrende sikkerhetssituasjon.

    Flere ansatte ved Nord universitet har russisk pass og AN har intervjuet universitetsansatte for å høre deres tanker om situasjonen de nå står i.

    – Disposisjonene ved Nordområdesenteret har gjort det vanskelig og ubehagelig for oss som er opptatt av samfunnssikkerhet og sikkerhetspolitikk i nord, sier en.

    – Det er ubehagelig. Jeg føler ikke at jeg kan snakke fritt og åpent, sier en annen.

    – Hva tenker våre Nato-allierte om dette? spør en tredje.

    Utfordringene rundt russiske ansatte ved norske forskningsinstitusjoner kom tydelig frem når Nordområdesenteret dro til Kina for å besøke sitt samarbeidsuniversitet. Med endringene i det geopolitiske bildet, ser vi i dag et tettere samarbeid mellom Russland og Kina.

    Tidligere leder av etterretningsgruppen E14, Ola Kaldager, er blant de som har personlig erfaringer knyttet til etterretnings- og informasjonsarbeid i utenlandske stater.

    – Noen av mine folk meldte seg for eksempel på språkkurs. De kom inn i universitetsmiljøene og ble kjent med folk. For alle etterretningstjenester er akademia et fint sted å jakte informasjon. En ting er de som arbeider på institusjonene, men det er ofte andre forskere, politikere og toppbyråkrater på besøk som kan være nyttige for etterretningen, forteller Kaldager.

    Menneskene som styrer Russland i dag, har vist at de ikke kjenner noen grenser for hvilke metoder man benytter. Det må vi ha i mente. Jeg har sagt det før, og fått kjeft, men jeg står for det, akademia er ikke forberedt på en slik aktivitet, fortsetter Kaldager. På spørsmål om vi bør være bekymret svarer Kaldager:
    – Det må du spørre PST om, men om jeg var dem ville jeg vært bekymret. Nylig gikk både den svenske og tyske statsministeren ut og var tydelige om truslene fra øst. Det er uvanlig. Det betyr at de sitter på kunnskap som vi andre ikke har. Det er alvorlig.

    Eskil Sivertsen, styremedlem i Utsyn, forteller at universiteter i sin form er åpne og dermed står overfor en stor utfordring. Sivertsens erfaring er at utdanningsinstitusjonene i varierende grad er beviste på at de er et mål for utenlandsk etterretning.

    – Her får du tilgang på forskning, personell og informasjon. Det er utrolig viktig for andre stater. Se bare på historien om den russiske agenten José som ble avslørt ved Universitetet i Tromsø i 2022. Det er en jakt på puslespillbiter og alle biter er nyttige for en etterretningstjeneste, beskriver Sivertsen.

    – Det er synd at det har blitt slik, men vi må rett og slett bli mer på vakt. Den dype freden vi har hatt i mange år er borte og vi er ikke vant til å være aktsomme. Det er bra at vi har høy tillit til hverandre i Norge, men vi kan også bli litt naive. Det handler ikke om å være paranoide, men vi må ha en sunn sikkerhetsrefleks, sier Sivertsen.

    En annen som advarer nordmenn mot å være naive og godtroende i møte med Russland og russere er politiinspektør Lars Blix Olsen i Finnmark politidistrikt. Olsen har førstehånds erfaring med hvordan russisk påvirkning og forsøk på påvirkning blir utført fra naboene i øst.

    – Russland er i en fullskala okkupasjonskrig i Ukraina. Norge produserer all den ammunisjonen som er mulig for å støtte og hjelpe Ukraina i sin kamp for frihet og selvstendighet. Ingen her i Norge bør ha en forestilling om at det går upåaktet hen i Russland. Det er russisk kultur å si «takk for sist». Russland sin bruk av sammensatte virkemidler er derfor noe vi må forholde oss til enten vi liker det eller ikke, understreker Olsen.

    UTSYNs direktør Hedda Langemyr trekker inn at kontakten med Russland er brutt som en reaksjon på den fullskala invasjonen i 2022, og dagens problemstilling handler i all hovedsak om Kina. Videre understreker Langemyr at mye av dette handler om regjeringens rolle og ansvar overfor utdannings- og forskningsinstitusjonene i landet.

    – Akademia i nord står i en stor skvis mellom ulike forventninger og signaler fra ulike departementer. På den ene siden står Forsvaret og justissektoren som mener man bør være restriktive til akademisk samarbeid med Kina ettersom stadig mer av den kinesiske forskningen militariseres. Mens både UD, kunnskapsdepartementet og næringslivet, ønsker å vedlikeholde akademisk samarbeid ettersom Kina er en viktig handelspartner for Norge.

    – UD jobber med nye og strengere retningslinjer for eksport og definisjon av hva som kan brukes til militære formål. Kina er en viktig handelspartner for Norge, på den andre siden sier Nato i sitt nye strategiske konsept fra i fjor at Kina er den største rivalen. Samtidig må vi huske at UD jobbet lenge med å komme ut av fryseboksen til Kina. Med tanke på avtalen i 2016 er det kanskje forståelig at Norge vegrer seg for å ta fram slegga, mener Langemyr, men legger til at det er veldig bra og nødvendig at UD jobber for en revidering av eksportkontrollregelverket.

    – Problemet er at departementene taler med to tunger. Vi kan ikke la hver enkelt utdanningsinstitusjon avgjøre hva som er lur politikk mot sentrale stater. Det må skapes en felles situasjonsforståelse og sentrale retningslinjer. Der har regjeringen et betydelig ansvar.

    Rektor ved Nord universitet, Hanne Solheim Hansen, minner om at sikkerhetspolitikk ikke er en del av Nordområdesenterets arbeidsområde.

    Men:

    – For Norge som nasjon er det viktig at folk kjenner Russland, og vet hvordan ledelsen tenker når vi selv ikke har tilgang til informasjon fra et stadig mer lukket regime.

    En som har kommentert denne saken er Arne. O Holm, UTSYNs fagprofil, redaktør og kommentator i High North News. I en kommentar 10. juni tok han til motmæle mot bruken av anonyme kilder.

    Holm har lang erfaring fra journalistikken og understreker at det stilles strenge krav til å bruke anonyme kilder slik AN gjorde i saken ovenfor. Holm mener at bruken av anonyme kilder som ifølge han går til personangrep på enkeltindivider er med på å forkludre en viktig debatt om etterretning, demokrati og akademisk frihet. 

    – Det er staten Russland som har gått til krig mot Ukraina og Vesten. Ikke enkeltindivider. Det er helt korrekt, og noe vi alle har ansvar for å huske på hver dag. Samtidig kan det ikke legges skjul på at staten Russland har interesser av å innhente informasjon og spre desinformasjon i Norge, og dette kan skje nettopp gjennom bruken av disse enkeltindividene.

  • «Disse 600 milliardene er et minimum»

    Langtidsplanen for Forsvaret styrker Norges suverenitetshevdelse og sikrer kontroll av landets kyst. Men akutt personellmangel kan skape utfordringer for regjeringens oppbygging, påpeker UTSYNs fagprofiler.

    Norge står i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Og det blir derfor satt av 600 milliarder ekstra kroner til forsvar av Norge over de neste 12 årene.

    Det var budskapet statsminister Jonas Gahr Støre presenterte da han la fram regjeringens forslag til ny langtidsplan for Forsvaret.

    Alle forsvarsgrenene skal styrkes, med flere folk og nye kapasiteter. I framtiden skal det jobbe flere mennesker enn i dag. 4.600 flere unge må også gjennomføre førstegangstjenesten, en økning på rundt 50 prosent fra i dag.

    – Å sikre trygghet for folk i Norge er regjeringens mest grunnleggende oppgave. Vi trenger et forsvar som er tilpasset dagens situasjon og trusselbilde. Denne planen er et historisk løft for Forsvaret, sier statsminister Jonas Gahr Støre.

    Regjeringen vil samlet sett bruke 1624 milliarder kroner på forsvaret av Norge de neste tolv årene, fram til 2036. Da vil forsvarsbudsjettet være nesten dobbelt så stort som det er i dag, målt i reell kroneverdi.

    Sjøforsvaret får betydelig styrking. Det skal bli kjøpt inn minimum fem nye fregatter med anti-ubåt helikoptre, minimum fem ubåter og en standardisert fartøysklasse med inntil ti store og atten mindre fartøy. Luftvern skal styrkes og Norge går nå til innkjøp av langtrekkende luftvern.

    Hæren får to nye brigader, en i Finnmark og en i Sør-Norge. Heimevernet økes til 45.000 soldater, et stykke unna de drøyt 80.000 som var i HV på starten av 1990-tallet, men like fullt en økning på 5.000 fra i dag.

    Arne Morten Grønningsæter er pensjonert flaggkommandør med 40 år bak seg i marinen. Han har tjenestegjort både på fregatter og MTB-er. Fem år var han utstasjonert i den amerikanske andreflåten, som er ansvarlig for operasjoner på østkysten og Nord-Atlanteren.

    – Jeg er opptatt av at den strukturen vi legger opp til i Forsvaret må være nøye samordnet med Vestens oppdemmingspolitikk. Og at vi da har kapasiteter som er egnet til framskutt etterretning og overvåkning, slik at vi klarer å fange opp alt som kommer ut fra Kola-halvøya, sier Grønningsæter.

    Han er fornøyd med at langtidsplanen legger stor vekt på det sjømilitære domenet. At Norge tidligere har avviklet sitt kystforsvar karakteriserer han som en stor tragedie. – Er det én ting ingen andre allierte kan, så er det kystforsvar. At vi klarer å forsvare vår egen kyst, er det eneste de forventer av oss. Dette handler ikke minst om at vi skal være i stand til å ta imot allierte styrker, sier Grønningsæter.

    Erlend Frithjof Hagenes ved Nord universitet er sjef for Øvelse Nord, som i fjor samlet over 80 foredragsholdere og 3000 tilhørere til en tredagers beredskapsøvelse i Bodø. Hagenes er i likhet med Grønningsæter fornøyd med at sjøforsvaret får en betydelig styrking i regjeringens langtidsplan. Han påpeker at dette ikke bare handler om militære sjøkapasiteter, men om norsk suverenitetshevdelse i nordområdene.

    – Sånn cirka 100 år etter at Svalbard-traktaten ble inngått, og i en tid der traktaten er under press, er det viktigere enn noensinne at Norge ikke bare en synlige, men også at vi er operative i nordområdene, sier Hagenes.

    Hagenes mener det generelle ambisjonsnivået til Forsvaret må opp. Natos to-prosentmål er et minimum, ikke et tak. De 600 milliardene som Forsvaret tildeles over de neste 12 årene, er en minimums-konfigurasjon, mener Hagenes, som nå sier det er på tide å starte å lytte til forsvarssjef Eirik Kristoffersen.

    – Politikerne og deler av forsvarsstaben har de siste årene brukt enhver anledning til å sable ned forsvarssjefen, selv når han legger fram de rimeligste alternativene til økt satsing på Forsvaret. Selv når Kristoffersen snakker med lav innestemme, blir han hysjet ned. Det er viktig at Kristoffersen blir hørt på nå på en annen måte enn tidligere. Disse 600 milliardene er et minimum av hva som trengs, sier Hagenes.

    Selv om hæren får tilført to nye brigader fra dagens ene, er ikke Hagenes veldig imponert over satsingen på de grønne soldatene. Krigen i Ukraina har vist at landmakten er sentralt selv i moderne krigføring.

    – Andre land tenker på bakkestyrker når de bygger sine forsvar. Det tar Norge litt lett på. Det ser ikke ut til at HV er høyt nok prioritert. Vi vil trenge et modernisert HV for å stå imot den typen krigføring, sier Hagenes.

    Grønningsæter er enig i at den norske landmakten er for svak, og at en styrking av Hæren er på sin plass. Men også luftvern, gjerne på fregatter, er helt avgjørende for oppbyggingen av Forsvaret.

    Da han arbeidet i Forsvaret, var Grønningsæter med på å utarbeide såkalte anti-trusselanalyser av det russiske sjøforsvaret. Norge og Nato har lenge vært klar over de problemene de russiske maritime styrkene har slitt med, som lavt motivert mannskap, dårlig utstyr og dårlige kommandolinjer. Vestlige etterretningstjenester mener at inntil en tredel av Russlands svartehavsflåte er satt ut av spill i ukrainske angrep og sabotasjeaksjoner.

    Grønningsæter sier at noe av det mest overraskende han har opplevd i Ukraina-krigen er den mangelfulle logistikken, etterretningen og den manglende evnen de maritime styrkene har hatt til å støtte landoperasjonene.

    – Russland har rett og slett en forferdelig marinetradisjon, sier Grønningsæter.

    Regjeringen ønsker at det skal jobbe langt flere mennesker i Forsvaret i framtiden. Arne O. Holm, redaktør i High North News og en ekspert på arktisk sikkerhetspolitikk, påpeker at det er vanskelig å få tak i kvalifisert arbeidskraft i Nord-Norge i dag, en region der Forsvaret skal øke antall mennesker betraktelig.

    – Da risikerer vi at vi øker antall mennesker som pendler. Man får ikke flere soft shields i Øst-Finnmark på denne måten. Forsvaret konkurrerer med barnehager, skoler og helsevesenet om de samme menneskene. Det er i dag så stor konkurranse om arbeidskraften at dette blir en kjempeutfordring, sier Holm.

    Gunhild Gjørv, professor i sikkerhetsstudier ved Universitetet i Tromsø, mener den store satsingen på sjøforsvaret er forventet og forståelig.

    – Norge har en lang kyst som er veldig viktig for Nato i nord. At dette forsterkes, er forståelig og absolutt viktig. Men 8,8 prosent av Norges befolkning bor i nord. Dette er langt mer enn andelen i Sverige og Finland. Sivilbefolkningen har en viktig rolle å spille når det er snakk om å bygge robuste samfunn og i totalforsvarskonseptet, påpeker Gjørv.

    En militær opptrapping kan derfor ikke skje uten at også sivil infrastruktur, som veier og jernbaner, også rustes opp.

    – Vi har elendige veier i nord. Vi har fremdeles ikke noen jernbane lenger enn til Bodø, om en ser bort fra Ofotbanen i Narvik. Jeg ber ikke om at vi bygger et turisttog til Kirkenes. Men jernbanen er viktig både for sivil og militær aktivitet, sier Gjørv.

    Hagenes ved Nord universitet mener oppgraderinger av Ofotbanen er så viktig i et beredskapshensyn at Natos infrastruktur-fond må kobles inn, dersom ikke Norge klarer å levere. Han påpeker at Ofotbanen, som knytter Narvik havn til jernmalmgruvene i Kiruna, er en helt kritisk infrastruktur-åre øst-vest.

    – Vi hadde 11 uker linjebrudd på denne strekningen i vinter. En slik hendelse vil være helt fatal i en krise og krigssituasjon. Det handler om forsyninger som skal gå mot øst og evakueringer som skal gå vestover, sier Hagenes.

    Norge har satt av midler for å bygge flere krysningsspor på den enkeltsporete jernbanestrekningen. Men Hagenes vil ha dobbeltspor, noe som har vært diskutert i 30 år.

    – Flere krysningsspor på Ofotbanen er ikke tilstrekkelig nok i en krigssituasjon. Her må bruken av Natos infrastrukturmidler effektueres dersom ikke Norge klarer dette alene. Men dette er ikke bare et norsk ansvar. Sverige har også et ansvar og heller ikke der er det gjort noe bindende vedtak om utbedringer, sier Hagenes.

    For ytterligere kommentarer, kontakt UTSYNs fagprofiler:

    Professor ved UiT, Gunhild Gjørv: 948 42 610
    Redaktør i High North News, Arne O. Holm: 905 29 472
    Sjef Øvelse Nord, Nord universitet, Erlend Hagenes: 976 30 051
    Pensjonert flaggkommandør, Arne Morten Grønningsæter: 916 23 407

    Fagprofilene: Erlend Hagenes, Arne Morten Grønningsæter, Gunhild Hoogensen Gjørv og Arne O. Holm.
  • En innsats for flere enn meg selv

    Friheten er ikke noe man kan velge seg til. En gjeninnføring av obligatorisk samfunnstjeneste vil være en fordel for både nasjonen og norske ungdommer.

    Hedda Langemyr

    All ungdom må gi ett års obligatorisk samfunnstjeneste for landet, mener Arbeiderpartiets lokallag i Stavanger – hjembyen til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun. Ministeren som akkurat har kastet mobiltelefonene ut av norske klasserom, går nå i gang med enda et forslag som vil endre hverdagen for unge nordmenn: Nå skal alle 19-åringer med. Verneplikten må reformeres.

    Forslaget innebærer at alle unge voksne som er ferdig med obligatorisk skolegang på en eller annen måte må tjenestegjøre for Norge i framtiden: «Det handler om å sikre Norge i det sikkerhetspolitiske bildet vi er i, og for å sikre arbeidskraft i hele landet», sa Nordtun til Dagbladet. Forslaget skal nå opp på årsmøtet til fylkeslaget. Hun sitter selv i programkomiteen som skal utforme partiets politikk fra 2025 til 2029.

    Motstanderne var oppskriftsmessig kjapt på banen: Fremskrittspartiets Ungdom mener dette vil være «slavearbeid». Venstres stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn sier forslaget er autoritært, og spør om de liberale refleksene er borte fra Arbeiderpartiet.

    Selv om forslaget fra Stavanger ikke er ferdig tenkt, er tanken god. Å innføre et system som gjør at norsk ungdom må yte sin plikt før de krever sin rett, er verken autoritært eller slavearbeid. Det kan faktisk være klokt og fornuftig i en stadig mer utfordrende sikkerhetspolitisk tid.

    En ny samfunnstjeneste må tilpasses den tiden vi lever i. Vi skal ikke tilbake til det systemet vi heldigvis kastet på historiens skraphaug i 2012: Siviltjenesten. De ungdommene som gjennom kald krig ikke ønsket å ta til våpen dersom atomsupermaktene USA og Sovjetunionen skulle utkjempe tredje verdenskrig, ble satt til å kopiere saksdokumenter og koke kaffe i norske organisasjoner. Tjenesten hadde som hovedformål å sørge for billig arbeidskraft for frivillig sektor. Tjenesten var irrelevant. Som kommentator Hans Petter Sjøli i VG så fint formulerte det om sin egen siviltjeneste på et universitetsinstitutt i Bergen: «Det føltes som en ren – og dum – straff for at jeg ikke ville inn i Forsvaret».

    Jeg husker selv det glade 1990-tallet, der vi snakket om evig fred. Muren var borte. Terror var noe diffust. Selv om krigene på Balkan ga en viss realitetsorientering med tilhørende flyktningstrømmer, også til Norge, var det lite søkelys på forsvar av Norge. I min vennegjeng var militær verneplikt noe helt perifert, ja nesten en kuriositet. Så vidt jeg klarer å huske var det bare et par venner og bekjente som avtjente verneplikten på Setermoen eller etter hvert vervet seg til internasjonal tjeneste. Vi andre forsvant inn i årelange studier i sosialantropologi, statsvitenskap og historie. Forsvarsbudsjettene ble redusert. Anlegg ble lagt ned. Hæren ble betraktelig redusert og profesjonalisert.

    Til tross for at militærleiren Jørstadmoen ligger fem kilometer fra bysentrum i Lillehammer der jeg vokste opp, var jeg over 20 år før jeg så en militær uniform i Norge. NATOs «out of area»-konsept ble den nye strategiske rettesnoren: Et fåtall profesjonaliserte soldater som deltok i militære operasjoner langt borte. Det var tverrpolitisk enighet om å bruke mesteparten av pengene på andre formål: Veier, skoler, eldreomsorg. Krigene var langt borte. Vi levde jo i dyp fred.

    Selv om vi har allmenn verneplikt i Norge, er det bare en liten del av norsk ungdom som innrulleres hvert år. Om lag hver sjette ungdom «kler seg i grønt», som det heter, enda færre fullfører: Forsvaret tok inn drøyt 11.000 vernepliktige i 2022, av dem fullførte kun 8000. Det betyr at mer enn 50.000 andre 19-åringer – de fleste av dem med fullt brukbare fysiske og kognitive evner- ikke får kjenne fullt ut på det fellesskapet og den inkluderingen en slik tjeneste for noe større enn seg selv gir.

    Det er naturlig å tenke at flere personer må gjennomføre en militær tjeneste framover. Med den sikkerhetssituasjonen vi har i Europa nå, bør antall rekrutter til førstegangstjenesten utvides.

    Men hva med resten? Fortsatt vil flesteparten av dem ikke gå i militæret. Hva med dem? Hva bør de møte? Hvordan vil en ny pliktordning, en eventuell ny totalforsvars- eller samfunnstjeneste se ut?

    Det ene sporet er å opprette flere sivile støttefunksjoner i forsvaret. Norge står overfor langt mer alvorlige og komplekse utfordringer enn vi har gjort gjennom hele etterkrigstiden: Et dels totalitært og militarisert Russland har vist at de er villig til å bruke store ressurser for å oppnå sine strategiske mål i Ukraina. Russisk påvirkning og samfunnspropaganda glir nesten umerkelig over landegrensene. Skillet mellom krig og fred er uklart, og dagens trusselbilde treffer i større grad enn før sivile. Slike hybride angrep mot norsk offentlighet og sivilbefolkning vil øke, melder både Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen – de to offentlig oppnevnte utvalgene som leverte sine rapporter i fjor. Begge peker mot en revitalisering av totalforsvarskonseptet, gjennom et samarbeid mellom militær og sivil sektor og tankegang.

    Et annet spor er å bidra til å løse noe av situasjonen for teknologibedriftene for å bli mer motstandsdyktige mot angrep og påvirkning. Bransjen har desperat behov for arbeidskraft, mens vi utdanner for få og for sakte. Her trenger Norge flere kloke hoder som er hardføre i møte med nye digitale trusler.

    Et tredje område er vår nasjonale evne til å skille falsk og korrekt informasjon. Dette er noe som må læres kontinuerlig. Den kampen må utkjempes hver dag: I norske klasserom, på arbeidsplassen, rundt middagsbordet og i familieselskaper. En ny pliktordning vil naturlig kunne ses i sammenheng med dette skoleringsbehovet.

    En stor del av dagens samfunnsutfordringer kan ikke løses uten et felles «vi». Den tiden vi lever i maner til mer fellesskap. At flere 19-åringer går gjennom ekstra opplæring for å beskytte noe som er større enn seg selv, samtidig som det kan være en skolering til nytte for senere anledning og arbeidskraft samfunnet har behov for, vil være et gode.

    Dette handler ikke om å ta fra folk friheten til å velge selv. Friheten er til syvende og sist ikke noe man selv kan velge seg til. Den må beskyttes og forsvares.

    Kronikken ble først publisert i Dagsavisen 13.02.2024.

  • The Era of Sanctions Warfare

    How the West can deter the Russian and Chinese military through their reliance on Western microelectronics

    Long gone feels “glasnost”, “perestroika” and “winds of change”. Let’s hope it will come back, but in the meantime, we have obligations to adhere to because the race for technology is on. If the West is to retain its technological edge, we must secure and export critical technology and knowledge in a responsible manner and avoid it ending up in countries we worry about for security interest.

    Cathrine Lagerberg, fagprofil i UTSYN, MSc og Senior Manager, Intelligence Services & Cyber Risk i Deloitte AS

    Since before the Cold War, the Soviet Union has relied on advanced Western technologies for its weapons and military programs. Similarly, while “Made in China” has been a blessing for industrial mass production and international trade, China has also lagged behind in certain areas critical for their military programs due to quality inconsistencies and lack of knowhow. Chinese manufacturers are ahead the West in some technologies, but still face criticism for product quality, intellectual property theft, espionage, and unauthorized copying of technologies. Russia has been working on improving their domestic capabilities for decades, but has failed due to historical weaknesses within governance, innovation, and industry. Although both Russia and China have made significant advancements in technology, inadequate current domestic series-production has forced both countries to rely on Western components for several years to come.

    As geopolitical tensions have spiked after the Russian invasion of Ukraine, we see an increasingly fractured world with disturbing disputes over sharing and access to energy resources, technology, and raw materials. Sanctioned countries are closing in on weapons trade and negotiations, some African countries are kicking out the West and opening their arms to Chinese infrastructure development or Russian military forces, and even North Korea has entered the theater as Russia is getting more and more desperate for weapons.

    De- or anti-globalization and increased use of sanctions have led to a race for technological supremacy. Those who master technology, will also master weapon or military development. These matters are nation-state priorities on highly strategic level. Access to friendly or unfriendly nations’ knowledge and technology is crucial for development of military and defense platforms, for both naval, army, and air force. Militaries worldwide are competing and racing against each other about the most advanced technology. Adversaries are studying, spying, and gathering intelligence about other nations weapons, equipment, and tactics to enhance their own military capabilities and prepare for future military operations.

    This trend away from technology and knowledge sharing, is hindering our cooperative efforts in vital areas such as health and wealth development in poor countries, green transformation to face climate crisis, pandemics, and other potential and unforeseen global events. Nevertheless, besides sustainability, national security is now likely the most dominant challenge companies and countries must tackle. And it starts with our companies. Awareness must be built, and export control tightened. Only then can proactive managers take the appropriate measures necessary to save critical values not only for the business interest, but also for the security interests.

    Russia depends on microelectronics for their weapons production and military programs which they must obtain illegally through transit countries. China is also restricted from buying the best semiconductors due to a risk of it being used military against the United States and the West. Companies are our first line of defense and must be supported and encouraged to restrain exports of microelectronics, and dual-use products built on this, to a much broader list of potential transit countries. Further, by lowering the list of items that must be export controlled to include more low-tech and commercial items, the West can further empower the use of sanctions and deter these countries military development.

    The Race for Technological Supremacy

    No country in the world is self-sufficient when it comes to technology. Sanctions, restrictive measures, and limited access to high-end technology is nothing new between alliances and rivals. North Korea, likely the most isolated country in the world, still manage to circumvent sanctions and illegally import Western commodities for production of critical systems. Russia, which has been under export control for decades and now massively sanctioned due to both invasions of Ukraine, evades control measures and get hold of Western technology by using both sanctioned and non-sanctioned countries that are pro-Russian, such as Iran, China, Turkey, “stan-countries”1 and even NATO-friendly countries. Iran has supplied hundreds of one-way attack drones to Russia according to the White House2. These drones are made up of Western components that have found their way to Iran through circumvention of the sanctions or illegal and evasive methods. Even China is now limited from getting some of the best semiconductor products due to increased tension with the United States and the West, causing both sides to invest in emerging and disruptive technologies in search of competitive military advantage.

    The Future is Autonomous

    There is little doubt that modern and future warfare will be increasingly robotized. Technology has changed the battlefield and there is an ongoing superpower contest to develop weapons and systems that can operate crewless, remotely, and autonomously. Whether it is aerial drones, unmanned surface vessels (USVs), autonomous underwater vehicles (AUVs), or remotely operated underwater vehicles (ROVs) or underwater drones. UAVs could be launched from USVs or AUVs, or AUVs are launched from submarines or larger unmanned underwater vehicles (UUVs). Although several of these concepts are not fully ready or tested, those who will master these type of delivery systems will have great advantages in future military warfare. Compared to strategic conventional assets like submarines, frigates, helicopters, fighter jets etc., such systems are less expensive, put less people directly in the line of fire and can be modified or updated significantly faster with different sensors or payloads depending on purpose or target. They could be used for both reconnaissance, intelligence collection, defensive or kinetic offensive purposes. The systems are cheap in comparison to other military delivery systems and weapons, and often more readily available in large numbers as they are increasingly built on commercially available technology. As a result, the importance of innovation, adaption and commingling of civilian and military technology and cooperation have increased.

    Ukraine has developed and used USVs loaded with explosives towards Russian strategic naval assets with significant success. In addition to these uncrewed kamikaze vehicles, Ukraine, as well as other countries, is developing and testing unmanned underwater vehicles3 designed to map or attack strategic naval assets and enemy targets, that are also adaptable to transport cargo either for military or civilian purposes. The advantage of USV delivery systems compared to conventional missiles or aerial weapons is the amount of explosive payloads they can carry compared to a vehicle flown through the air, and how they can strike. Swarms of USVs approaching with high speed from several angles can be difficult to detect, track, and target effectively. Current AUV/UUVs have more limited payloads and ranges, however their covertness travelling under water might substitute for lack of this.

    In war, quantity, production, and technology are bound together, as ability to innovate and adapt, manufacture, resupply and maintain endurance have conventionally and historically been recipes for success. Russia had an enormous amount of weapons when it invaded Ukraine, but on the battlefield, they have demonstrated that they have invested in quantity over quality, as evidenced by scarce navigation control, poor maintenance, and old equipment. By increasing weapon navigation, targets are more easily hit, number of weapons and cost can be reduced, civilian casualties kept to a minimum, and logistics and after supplies minimized.

    The degree of autonomy and precision in autonomous systems and navigation depends on the quality of the inertial navigation systems (INS) and the microelectronic and processing components constituting the INS. Whether it is submarines, drones, or aircrafts, the more advanced the microelectronics and INS, the more reliable, accurate and secure the operation of these vehicles become. If such a system must integrate lower grade components, it will have consequences for navigation accuracy and safety. For crewed systems like airplanes or submarines this can have severe or fatal outcomes. For weapons and delivery systems, lower grade or second-best sensors will deteriorate target precision and lead to greater likelihood of civilian casualties.

    With modern electronics, navigation systems and satellite communications, autonomous or semi-autonomous platforms can navigate over long distances and find targets with much higher precision. Technology will continue to enhance robotics and combat for decades to come, whether it is AI or quantum computers. The future of technology will have numerous fantastic civilian applications that will benefit many sectors and have endless applications. At the same time, these emerging technologies can be applied in highly destructive ways. Therefore, it is essential to secure these technologies for security interests and future forces’ advantages, as there are countries looking to exploit these opportunities fast and uncritically.

    Western countries, including Norway, Denmark, France, Germany, the UK, and the US are world leading within maritime, underwater, acoustic, navigation, communication, sensor, and autonomous technology. It naturally follows that these nations are highly capable withing some areas of emerging technologies. These technologies are not only critical for NATO and Allies’ defense systems, but also technologies which China and Russia and other sanctioned countries rely on for their weapon systems, autonomous vehicles (underwater, sea, land, air), surface vessels, submarines, aviation, or other military capacities needing precision navigation systems. The threats against leading Western companies are increasing. Not only for manufacturers of critical technology, but also for research environments and businesses that have information, know-how, and knowledge with military transfer value. This entails increased responsibility for such companies and organizations as they must be proactive to secure values that are not only critical for the company, but also critical for security and defense interests.

    Deterrence of Military Development: It All Comes Down to Microelectronics

    All modern sensors, systems, platforms, and production are based on advanced microelectronics found in semi-conductors and microchips, ranging from cheap off-the-shelf versions to advanced components produced in only a few countries and regulated by export controls. Consequently, as all weapon systems and modern militaries rely on microelectronics for either manufacturing, navigation, precision or safe operations, limited access to these will have severe consequences in the long term. Sanctions and export restrictions therefore force nations to get the best technology from rivals through different means. So, why are microelectronics so difficult?

    Microelectronics are manufactured on highly advanced fabrication sites and the production process is very complex. The most advanced microchips are patented by the United States and produced in Taiwan. In October 2022, the United States restricted export of the most advanced microchips and manufacturing equipment to China, concerned by China’s potential military use of US technology. The US export restrictions also limited the sale of semiconductor equipment to China produced by foreign companies built on US technology. One of the key technologies that China needs is Dutch extreme ultraviolet lithography (EUV) machines. China likely has the know-how to manufacture the best microelectronics, however they are unable to build it due to the complicated production process and restricted access to the most advanced chip equipment.

    As for the Russians, Soviet dependence on Western technology for military research and development date back for decades, and the Soviet Union was denied access to the best US/Taiwan microelectronics already after the Second World War. Due to export restrictions, the Soviet Union started lagging behind the West already in the 1970s in advanced electronics, processing technology and precision manufacturing techniques. This was to a large degree a result of the decoupling from international trade with the establishment of Coordinating Committee for Multilateral Export Controls (COCOM) in 1947 since COCOM’s main task was to deny the Soviet Union and its allies’ items that could enhance their military capabilities. Therefore, while Western countries befitted from the global markets, collaboration and technological exchange with international partners, the technological isolation made it difficult for the Soviet Union to compete with the West. Instead of compensating for the isolation by developing certain critical technologies like microelectronics themselves, the Soviet Union obtained this from the West through illegal procurement channels4 and sophisticated spying and intelligence operations, rather than spending resources on development and domestic production.

    The Soviet Union and her successor have made several attempts to tighten these technological gaps through various import substitution programs in the last decades, yet none has been very successful. Fear based culture and industrial inefficiencies affected innovation in the Soviet Union. More recently, Russia has managed to produce indigenous technology and sensors for their military capabilities, although rarely on parity with Western analogs when it comes to size, weigh, series production and consistency.

    Even with limited access to the international market, international awareness programs, export controls and control regimes, Western components always finds their way through various channels and backdoors past these control mechanisms, be it to Soviet programs since the 1950, to current North Korean missile programs, or to Iranian produced drones used by Russia against Ukraine.

    Why Arctic Must Not be Forgotten

    As we watch the Russian Army struggle with weapons production, with precision targeting and significant destruction of equipment, we must not forget that their Navy and naval assets are likely more or less intact. These include submarines, surface vessels and other underwater capacities. As per December 2023, there are several naval surface assets and one submarine known to have been destroyed or made inoperable by Ukrainian forces, but this is currently only in the Black Sea.

    The Northern Sea Route, the Arctic and Svalbard are highly prioritized for Russian long term strategic goals. The Svalbard archipelago is strategically important not only due to its location, but also for its “economic, scientific, political, and security implications” for countries in North, the US, and the North Atlantic Treaty Organization (NATO) alliance5. Russia’s military activity in the Arctic is “necessary for reliable control over the region and protection of interests there. […] and part of the economic strategy6”. Russia is developing high speed nuclear-powered, deterrent, and potentially fatal underwater capabilities, such as the underwater nuclear weapon “Poseidon”. In addition, Russia has for decades developed their secretive deep-water GUGI (Russia’s Main Directorate of Deep-Sea Research) capabilities, consisting of manned and unmanned underwater assets for underwater sabotage operations like the destruction of underwater infrastructure, such as the cutting of transatlantic cables and possibly also for other underwater systems related to energy or power.

    All these systems rely on precise acoustic navigation, mapping, positioning, and communication technology, which in turn relies on high quality inertial navigation systems and microelectronics. Despite having a strong legacy within underwater technology and research and submarine design, most of the Russian naval fleet including submarines, academic and hydrographic research vessels, deep-sea submersibles, and autonomous systems and weapons, have all been constructed with and are dependent on Western microelectronics, sensors, and components to some degree. It is not likely that Russia and China are on parity with leading Western manufacturers within these types of technologies.

    The result of this technology lag is that Russia is unlikely to get sufficient items of the best quality versions needed for their more strategic assets. Whereas navigation and communication with drones and uncrewed assets is relatively easy on and near land such as in Ukraine, this is not the same in the North and the Arctic. Here, navigation is much more challenging due to the latitude and vast areas of open ocean. Naval delivery systems rely on precision navigation systems to reach their targets, the same yields other surface vessels and or underwater vehicles that need reliable underwater maps or position updates. Due to the difference in quality, as well as compatibility, hardcoding licenses etc., the vast majority of these systems cannot be replaced by Chinese components. Well-developed export control for dual-use and military technology was implemented long before the 2022 invasion of Ukraine, but businesses need further guidance and support to continue successful export control as the complexity of sanctions increases.

    One area where underwater capabilities come to fruition is in operations in international waters. Such operations may initially appear to be accidents that may lead to attribution, and make warfare appear like a game between nation-states. The use of these tools by bad faith actors and adversarial nations must not underestimated. If the Nordic pipelines supplying gas to Europe were to suffer similar damage as Nord Stream, the result would be devastating, especially for the UK and Germany. Due to its coverage, the inaccessible nature of underwater infrastructure means that it can never be fully monitored and secured. But by enforcing stricter export control routines, the risk of critical components circumventing sanctions can be limited, and thereby hinder sanctioned states from developing naval equipment and completing their naval platforms, as well mapping and gathering intelligence of critical infrastructure or underwater topography for military planning. Such components include most acoustic technology like sonars and echo sounders, oceanographic sensors, underwater positioning- and communication systems, ROVs, AUVs, INS and microelectromechanical systems (MEMS).

    If the West can continually develop, expand, and tighten the sanctions regime, thereby catching potential loopholes in the regulations, the effects of the sanctions can be significantly strengthened. In so doing, the sanctions can be highly effective against the readiness and development of the Russian Navy. The effect of sanctions is on display on the battlefields of Ukraine. The Russian Army is struggling with weapons precision, likely in part due to lack of access to guidance systems. Russian airlines are struggling with operations and safety as sanctions have limited access to critical and urgently needed equipment. With an effective sanction’s regime, the Northern Fleet and Russian Navy will sustain setbacks, modification and repair issues, and significant safety and navigation issues. The same also applies for the other Russian Navy’s fleets, the Baltic, Black Sea, the Pacific and the Caspian Flotilla fleet.

    On September 15th 2023, Russian Defense Minister Sergei Shoigu proclaimed that the Russian Navy would receive 12 vessels by the end of 2023. Shoigu also bragged about the Ministry’s ongoing programs for robotic systems, unmanned underwater vehicles, and multipurpose nuclear submarines. According to the Russian sources, Shoigu has also ordered the use “maximum production capacities to complete the repairs and modernization of submarines”. The only way for Russia to maintain and operate her naval assets at maximum capability, is by procuring Western technology, either covertly or illegally. Obtaining these technologies amidst heavy sanctions is highly resource intensive, and therefore the requirements can never be fully met. Delivery and replenishment of critical items will be too slow, too late, too little, and too few. Even if Russia manages to procure and circumvent sanctions, the likelihood that all the components are of high enough quality is low. It is even less likely that the components are successfully assembled and integrated into vital systems, erring in such procedures can have fatal results.

    Russia is not alone in pursuing scientific and strategic interests in Arctic involving access to potential resources, shipping opportunities, and scientific research. China also has stated interests which they are aggressively pursuing in the region. The magnitude and scope of Chinese-Russian cooperation is not truly known, but it is very likely that both countries are mutually sharing information and technology benefiting the other nation’s military programs through intelligence gathering, underwater mapping, satellite, and picture intelligence, or through transfer of dual-use equipment or knowledge. Given the current geopolitical climate, private companies are therefore forced to evaluate exports, acquisitions, and research risk with the Chinese-Russian comradeship in mind. As long as China is not sanctioned by EU, they can more freely procure the technology they need. But as long as China needs certain goods and technologies themselves, it is likely that they will not prioritize circumvention of export control regulations. But if they manage to procure and access more of certain goods than their own domestic needs dictate, it is highly likely that they will circumvent sanctions on behalf of Russia. Because despite the West being aware that China is delivering dual-use goods from their countries to Russia, the consequences are not yet too severe. Western trade deals and interests often survive security politics towards China. Still.

    The Sanctions are Working – Ever Complicating Export Control

    Despite the significant improvement of national and multi-lateral export control organs, adversaries will always find a way to procure equipment covertly or illegally. Evasion methods include license falsification and false end-user documentation, wrong customs declarations, dummy firms, shell companies and transit countries, use of foreign agents, freight companies and brokers, and undesirable knowledge transfer through bi- and multilateral research and science exchange programs. The list goes on.

    Russia’s missile and shell production was recently reported by The New York Times 7to exceed pre-war levels, while NATO is struggling with their own ammunition stock and production. “In cases where Russia needs millions of a component, export controls can grind production to a halt. But the chips needed to make a couple of hundred cruise missiles would fit into a few backpacks, which makes evading sanctions relatively simple”, Mr. Alperovitch said in the same article. This is only possible by routing trade through transit countries and then to Russia.

    There are quite a few countries and entities who willingly act as transit countries or middlemen for Russia. When Russian government needs critical items, the easiest way by far is through third countries as export control is often weaker than non-sanctioned or NATO-friendly countries. As a lot of the goods are not dual-use listed/ITAR regulated 8and are often considered “just commercial shelf goods and not that risky” to sell, they become easier to transport through these countries. Sanctioned countries falsify end-user statements to procure technology for military end-users, which makes export control extremely challenging. The likelihood of getting caught has been low and equally the risk of severe consequences. But there are increasing examples of entities being arrested and charged for illicit procurement to Russia and other sanctioned countries.

    There are ample examples that demonstrate willingness and ability to circumvent sanctions. One of these is that of the two Singaporeans who faced sentencing and fines for having falsified an end-user statement 9in 2018 to procure a dual-use sonar system from Norway for the sanctioned Myanmar Navy. In an example from August 2023, the US Commerce Department arrested and charged a Russian-German national for export control violations, by taking part in an illicit Russian procurement network procuring US made microelectronics10 by sending them via Cyprus, Latvia or Tajikistan11.

    China is not subject to sanctions as Russia, although there are unilateral sanctions from e.g. US on certain items, and can therefore more legitimately import dual-use goods and critical items. However, the attitude towards China is changing as their partnership with Russia, spanning trade, military and possibly also intelligence sharing, is growing. The West is therefore slowly reviewing export policies and the way they perceive China as a business partner and strategic partner. While China has made significant progress in developing her own sensors, autonomy systems, and other emerging technologies, there are still areas where they will rely on Western suppliers for the foreseeable future. Especially as pertains to microelectronics, where they just like Russia, also need high precision underwater, autonomy, navigation, and communication technology. China can play the long game and use other methods to achieve their goals. These may include foreign investments, company acquisitions, knowledge acquisition through research programs or bilateral exchange programs. China will approach research communities developing relevant technologies and any other field that might be transferable for Chinese military research and technology.

    Companies Unaware of Their Dual-use Values

    Dual-use items are restricted through multilateral export control regimes such as the Wassenaar Arrangement, Missile Technology Control Regime (MTCR) or International Trade and Arms Regulations (ITAR). However, some more low-tech consumer or industrial products could fall outside specifications and still be critical items and wanted for military use. These are often referred to as non-ITAR, No License Required (NRL), EAR9912, not classified or non-listed. These items might not have any export control classification number and are treated as not subject to export control. Many companies lack export compliance competency and will too quickly assess low tech items as non dual-use or not classified. It is also likely that many companies fail to look for export restrictions as this can be complicated and tedious.

    Low-tech and non-listed items could be subject to export control if items are exported to: a) heavily sanctioned destinations, b) there is reason to believe an item is intended for certain sensitive end-uses like weapons or military programs, or c) there is a high risk that the item could be re-sold via a transit country to a sanctioned end-country.

    There’s no list or definition that determines if an item requires export license if it is originally not listed or classified as dual-use. It is an analytical process that requires training and interpretation of the regulations, and knowledge about its real world uses. Such technology could be due to its specific performance characteristics, qualities, or designed-end use. Microelectronics and semiconductors are great examples of this. These technologies are often off-the-shelf and far off classifications and specifications. However, this is technology that Russia does not domestically produce at satisfactory quality and needs for weapon production and industrial operations. These items should therefore be treated under export control despite being low grade and not “dangerous” as they have military applications. Therefore, a multi-disciplinary effort consisting of different subject matter experts is usually required within compliance and export control teams.

    Regardless of classification, any product that can be used in military applications should therefore be considered dual-use no matter the specifications, and treated similar to export of classified and listed items. Export control is complex and requires ongoing vigilance, intelligence sharing, and coordination among companies and countries to effectively counter these illicit activities.

    There are several companies that produce components, that are critical for nation state military programs, be they non-ITAR or off-the-shelf. However, there is a wide disparity between organizations in regard to how informed they are about applicability of their products. Businesses cannot wait to get incorporated under laws governing security or even for security clearance to receive classified information to get adequate decision support. Only a very few organizations can actually interpret and assess the relevance of the annual threat and risk assessments published by their national security and intelligence services.

    The threat landscape is more complex than ever. Due to increased digitalization and travel restrictions because of sanctions, it is likely that intelligence increasingly will be collected remotely through cyber, open sources, scraped internet data and other big data compilations. Procurements and investment will be done through non-sanctioned third parties, transit countries, complicated supply chains and hidden ownerships. The result of this complexity is that it is not sufficient for companies to limit themselves to the bare minimum of due diligence in countering unwanted knowledge transfer, unintended violations of sanctions, or safeguarding their own companies against insider threats. Only organizations that stay updated on geopolitics, open-source investigations, and evolving sanctions, will be able to build a dynamic compliance environment that is resilient and prepared for the constantly changing threat landscape. Businesses must receive threat assessments that are current and company specific. Otherwise, businesses will not fully comprehend how their research and knowledge, services or technology can have dual-use value. This leaves companies vulnerable to make poor assessments and business strategies, and potentially undermining national security policy. The screening of end-users is complex procedure that requires updated awareness about adversaries, modus operandi, technology gaps, and geopolitics. The absolute authority for dual-use and export control is the national government. However, responsible agencies suffer from a lack of personnel and an overwhelming workload, therefore businesses must understand that the responsibility also rests on them. Most companies, at least small and medium sized businesses, are unlikely to have the resources to build this competence inhouse. When that is the case, companies must leverage non-governmental and private expertise from people with a defense and intelligence background, civil-military cooperation can be bridged, and awareness, understanding and results obtained faster.

    Lack of companies taking responsibility, management deprioritizing security investments and a culture of acting reactively and not proactively are main causes for why items slip through export control and sanctions screening. Profit does very often dominate compliance considerations when the consequences are not entirely understood, or because the penalties are so low it is worth the risk. Currently it does not have huge consequences for a company to turn its blind eye to when exporting to end-users in third countries, brokers or middlemen procuring on behalf of Russian end-users. Because mostly they are following written laws, regulations and procedures. However, sanction non-compliance can be punishable even if the responsible screening party thought they were acting according to regulations. They can be found guilty if a court concludes that it was not reasonable or that the screening and end-user verification were not adequately conducted. This is exactly what is sought targeted in the last European Union’s sanction packages – to prevent circumventions via third countries and make it punishable to assist in such procurements.

    Companies are our First and Last Line of Defense

    We must not underestimate the power of sanctions. But, as US Assistant Attorney General for National Security Matthew G. Olsen, said in March 2023, when talking about the collective effort to enforce export sanctions and export control laws:

    “Companies are our first line of defense”

    We need to start with the companies, they must understand their responsibilities, their values and how to navigate the threats and fall pits out there. Enforcing stricter sanctions and export control can never eliminate all risk of diversion. Yet if we manage to build knowledge, increase awareness, and support organizations with dual-use values that other state-nations seek for their military programs, this can accelerate the power of the sanctions and enhance our own defense and military capabilities instead. Whether it is information, knowledge and cutting-edge science and R&D, maps and information about critical infrastructure, as well as technology production and manufacturing know-how.

    The geopolitical situation mirrors a pressing need for even more enhanced cooperation among allied nations. New public-private and civilian-military partnerships must be made to advance and secure domestic and allies dual-use industry. Fortunately, like NATO’s Defence Innovation Accelerator for the North Atlantic (DIANA), NATO Innovation Fund (NIF) and several other private initiatives, there is a positive surge of innovation programs around the world with purpose to accelerate, support and fund development and adaption of dual-use technologies and commercial technology that can have military or defensive purposes.

    If the West is to retain its technological edge on critical technologies and R&D, we must secure it or risk it falling into the hands of countries of concern. We need to support and secure businesses that develop important design and production know-how instead of just regulating the final products. Risk-reducing measures, knowledge of export control, safety culture and threat understanding must be implemented at the source of production, and not just at the national borders in customs.

    The role of technology is shaping geopolitics, and never before have business security, trade and strategies, been more intertwined with defense and security interests. And vice versa. Never have defense and security programs been more dependent on private companies taking responsibility and understanding how crucial securing critical technology and knowledge is. Whether it is reputation or security interests that are the biggest risk, it should not pay to put financial interests first.

    Autocratic regimes are not sleeping – we must react. They are studying the West’s cutting edge R&D and technologies, and planning how to use this for future advantages and conflict. As rapid technology development usually benefits autocracies who more rapidly take advantage of new technologies for their militaries, democracies spearheaded by US and NATO need to respond urgently to secure critical knowledge and technology for allies and friendly countries.

    By combining awareness, continuously enhance export control and not treat compliance as routine, be proactive and stay updated on advisory and recommendations, businesses will be better equipped to make the right decisions. Through understanding of how potential risks and consequences of negligence can affect more than business crown jewels, organizations are likely to prioritize and take proactive measures to safeguard values critical for both companies, and national and allied security interests.

    When companies developing critical technology that adversaries need and rely on, understands the real power of export control and strict enforcement of sanctions regimes, their countries, with their national and allied forces, have tremendous power.

    1. https://www.fincen.gov/sites/default/files/shared/FTA_Russian_Export_Controls_FINAL_508.pdf ↩︎
    2. https://www.reuters.com/world/europe/russia-has-received-hundreds-iranian-drones-attack-ukraine-white-house-2023-06-09/ ↩︎
    3. AMMO UKRAINE ↩︎
    4. https://www.cia.gov/readingroom/docs/CIA-RDP83M00914R001200050005-3.pdf ↩︎
    5. https://www.csis.org/analysis/arctic-geopolitics-svalbard-archipelago ↩︎
    6. https://www.defensenews.com/smr/frozen-pathways/2021/04/11/russias-arctic-activity-to-increase-with-fresh-strategy-and-more-capability-tests/ ↩︎
    7. https://www.nytimes.com/2023/09/13/us/politics/russia-sanctions-missile-production.html ↩︎
    8. E.g. specified on Wassenaar, or regulated by the International Trade and Arms Regulation ↩︎
    9. https://www.straitstimes.com/singapore/courts-crime/two-singaporeans-admit-role-in-illegal-2-million-sale-of-sonar-which-ended-up-with-myanmar-navy ↩︎
    10. https://efoia.bis.doc.gov/index.php/documents/export-violations/export-violations-2023/1552-e2888/file ↩︎
    11. https://www.justice.gov/opa/pr/russian-german-national-arrested-illegally-exporting-russia-sensitive-us-sourced ↩︎
    12. Export Administration Regulations ↩︎
  • Norge klarer ikke hindre eksport til russisk våpenindustri

    Smutthullene i sanksjonsregelverket er mange, og støtten fra myndighetene strekker ikke til næringslivets behov.

    Av: Cathrine Lagerberg, Fagprofil i UTSYN og Senior Manager, Intelligence Services & Cyber Risk, Deloitte AS

    Vesten har innført massive økonomiske sanksjoner mot russisk økonomi. Å manøvrere disse reglene er svært komplekst og vil kreve forbedrede rutiner og endret tankesett. Teknologikappløp, økt rivalisering og de-globalisering medfører stadig mer avanserte anskaffelsesmetoder ved hjelp av tredjeland, kompliserte eierskapsstrukturer, smugling og nye allianser. Dette gjør det enklere for sanksjonerte entiteter å få tak i kritisk teknologi og kunnskap som trengs både akutt til våpenproduksjon og strategisk for å oppfylle langsiktige ambisjoner. For å avdekke dette må konvensjonell eksportkontroll fullstendig revideres og bli tilsvarende like prioritert som den innsatsen motstanderne legger i omgåelsene for å få tak i dette.

    Nå viser nye handelstall at vestlig teknologi som kan brukes i våpen, likevel finner veien til Russland. Handelen skjer via tredjeland, også europeiske, og land som Russland anser som vennlige. Både profittjagende selskaper og meglere bidrar til å opprettholde strømmen av såkalt flerbruksteknologi til Russland, altså teknologi som i utgangspunktet ikke er militær, men som kan brukes militært.

    Sanksjonsregelverket er komplisert. Og vurdering av flerbruks-teknologi er vanskelig. Mange bedrifter har ikke selv nok kunnskap om hvordan egen teknologi kan brukes av militærindustrien. Noen er naive, mens andre skjuler seg bak argumentasjon om at informasjonen om bruksområdet er gradert. I tillegg blir private kommersielle og nasjonale sikkerhetsspørsmål stadig mer sammenvevd. Mange bedrifter sliter med å få tak i informasjonen de trenger om eksportkontroll.

    Norske myndigheter minner stadig private bedrifter om deres ansvar for å håndheve eksportkontroll. Men det å søke råd fra de samme myndighetene tar tid. Noen ganger kan det gå måneder før bedriften får svar på om en vare kan eksporteres eller ikke. Dette gir bedrifter to valg:

    1. Å vente på svar fra utenriksdepartementet, men da risikere å miste kontrakten.
    2. Å gjøre egne undersøkelser om lovligheten med eksporten. Da risikerer man å bli anklaget for utilsiktet støtte til russisk militær innsats når dine komponenter blir funnet i russiske våpen i Ukraina.

    Det finnes ingen bestemt definisjon for hvilken teknologi som kan ha flerbrukspotensial. Selv om mange lavteknologiske forbruker- eller industriprodukter faller utenfor eksportkontroll og- varelistespesifikasjonene, kan de fortsatt være komponenter til militær bruk og må derfor vurderes som eksportkontrollerte dersom:

    • de er solgt til tungt sanksjonerte destinasjoner (eksempelvis ikke-listeført teknologi som halvledere til sanksjonerte land),
    • det er høy risiko for avledning til våpen eller militære programmer (eksempelvis eksport av flerbruksmateriell som avansert mikroelektronikk eller undervannssensorer til Kina som kan inngå i missiler eller marinefartøy)
    • det er stor risiko for at det kan selges videre via et tredjeland til et sanksjonert sluttland (eksempelvis flerbruksvarer som selges til medium-høy risiko land som Kina, Tyrkia og stan-land hvor det er høy risiko for at varer blir re-eksportert eller transportert videre til sanksjonerte land).

    Kommersiell og hyllevare teknologi kan være eksportkontrollert på grunn av dens ytelsesegenskaper, kvaliteter, eller potensiell militære sluttbruk. Mikroelektronikk og halvledere er gode eksempler på dette. Dette er teknologi som Russland trenger for våpenproduksjon og industrielle operasjoner.

    Salget av én norsk sonar til marinen i Myanmar i 2018 viser hvor komplekst dette kan være. Der lurte et selskap i Singapore, Kongsberg Maritime og Utenriksdepartementet med en falsk sluttbrukererklæring. Etter å ha fått avslag på to søknader fra Myanmars marine hydrografiske senter, som stod oppført som sluttkunde, gikk direktøren for et indonesisk firma med på å fylle ut en falsk erklæring om at hans selskap var sluttkunden og ikke marinen i Myanmar.

    Slik ble norske myndigheter lurt til å selge flerbruksutstyr til et sanksjonert land via et land som ikke var underlagt sanksjoner.

    Dette viser hvor komplekst eksportkontroll er, hvor man konstant må være oppmerksomme på nye allianser, land som samarbeider, og i økende grad utvide eksportkontroll av særskilt sensitivt utstyr til flere land som ikke er underlagt sanksjonene.

    Eksportkontroll krever også mer avanserte verktøy for å klare å identifisere koblinger og aktører som kan være knyttet som man ikke like enkelt finner gjennom mer avanserte åpen kilde-søk, kommersielle databaser eller ordinære screeningmetoder. Eksportkontroll krever systematisk sammenligning av tidligere saker hvor man har oversikt over søknader som kan indikere at det er samme bestilling med samme spesifikasjoner, men med ulike sluttbrukere.

    Å forstå sanksjoner og eksportkontroll krever en tverrfaglig tilnærming. Man må snakke med juridiske eksperter, fageksperter, rådgivere som kan balansere sikkerhetspolitikk mot handelspolitikk. Å ha kompetanse på trusselbildet og militære kapasiteter er ofte også en fordel. De fleste selskaper har ikke denne kompetansen. Med økt ansvar, knappe ressurser og mangel på ekspertise, står privat sektor og næringslivet nå overfor en lang oppoverbakke hvor de må takle de intrikate oppgavene med det å oppdage og motvirke sanksjonsomgåelse.

    EU jobber nå med å stramme inn sanksjonsregelverket. Målet er å svarteliste selskaper som hjelper Russland. Bedrifter har mye å tape på å ikke forbedre sine eksportkontrollrutiner. Bedriftene vil måtte ha raskere og bedre rådgivning enn hva norske myndigheter klarer å levere. Det er avgjørende at myndighetene bryter seg løs fra sine byråkratiske begrensninger og erkjenner nødvendigheten av å bruke private selskaper, eksperter og konsulenter som har denne kompetansen.

    Uten ekstern ekspertise vil bedrifter fortsette å eksportere teknologi som til slutt ender opp i våpen som brukes på russisk side på slagmarken i Ukraina eller i andre lands militære kapasiteter som man ikke har sikkerhetssamarbeid med.

    Myndighetene må derfor umiddelbart forplikte seg til sine løfter om å styrke samarbeidet mellom private og offentlige. Ellers vil næringslivet stå igjen alene for å navigere i kompleksiteten ved å vurdere om teknologien deres kan få ulike konsekvenser for sikkerhetsinteresser som ikke er i tråd med nasjonale eller alliertes interesser.

    Vi har kun tiden og veien. Det er på tide at myndighetene ikke bare snakker om å akselerere privat-offentlig samarbeid, men tar tak i disse utfordringene i fellesskap og aktivt samordner handlinger med ord og «walk the talk». Alternativet kan være at Vesten mister teknologisk fortrinn, og sender kunnskapen sin til Østen eller resten av verden.

  • Hva lå bak Støres ubesluttsomme talemåte om Hamas?

    Hamas-angrepet på Israel lørdag morgen var copy paste av IS-terroristenes framferd i Irak og Syria. Dermed var debatten i gang: Er Hamas en terrororganisasjon eller ikke? Utydelig tale fra politiske ledere i denne situasjonen er et problem, skriver spesialrådgiver Ingrid Vik fra Utsyn.

    Ingrid Vik

    Utenriksministeren fordømte handlingene, men nektet å karakterisere hendelsen som annet enn «totalt uakseptabelt». Det var også responsen fra statsministeren: «Jeg tror det holder i dag å kalle dette for en organisasjon som nå er ansvarlig for å ha utført terror», svarte han på spørsmål fra NRK (9.10).

    Etter en presset debatt i Stortinget onsdag 11. oktober måtte han snu. Hamas var likevel en terrororganisasjon. «Punktum. Ferdig snakka», sa Støre da.

    Brobygger med nøytralitet?

    Selv tolket jeg den semantiske mumlingen før onsdag som et ønske om å beholde en form for nøytralitet. Ikke fordi jeg tror at statsministeren er uenig i beskrivelsene av Hamas, men som følge av noen internasjonale ambisjoner på vegne av Norge.

    Hvorfor skulle det ellers være vanskelig å bruke de samme ordene som EU, NATO og våre naboland gjorde?

    Spørsmålet er derfor om «rollen» kom i veien. Altså Norges ambisjon som en fredsdiplomatisk aktør. Det lille landet som gjerne markerer seg i en høyere internasjonal vektklasse enn størrelsen skulle tilsi.

    Var det det som lå til grunn for den ubesluttsomme talemåten? Alternativet ville selvsagt vært å si det som det var: At man fra regjeringens side ønsker å bevare en form for nøytralitet som trengs for en fredsmekler klar for oppdrag. Det etterlatte inntrykket ble i stedet at regjeringens øverste leder hadde Norges rolle som brobygger i Midtøsten høyere på agendaen enn brobygging i eget land.

    Økt press på jødiske miljøer

    Hvorfor er det et problem? For det første fordi vi har mye erfaring for at eskalering av konflikten i Israel og Palestina uvegerlig fører til mer anti-semittisme og dermed øker presset på den lille norske jødiske minoriteten.

    Vi er langt fra Midtøsten, men likevel opplever det jødiske miljøet at skoler avlyser synagogebesøk, at politiet øker sikkerheten rundt synagogen og deres øvrige institusjoner.

    På SoMe har jeg bare de siste dagene lest store mengder ufordøyd og brutal anti-semittisk retorikk fra folk fra ulike lag og miljøer, for eksempel på deler av venstresiden i norsk politikk. I tillegg vet vi at Palestinasaken er en identitetsmarkør for mange muslimer, også i Norge.

    Solidaritet med palestinerne betyr ikke nødvendigvis at de støtter Hamas, men i krigståka blir nyansene borte. Det gjelder på alle sider. Virkeligheten blir svart-hvitt.

    Linda Noor i Minotenk beskriver Midtøsten-konfliktens radikaliserende potensial i et intervju i Morgenbladet (11.10): «Jeg vil si at Gaza-krigen i 2008–09 var en medvirkende faktor til det som bygget seg opp til å bli det ekstremistiske miljøet Profetens Ummah. De møttes rundt demonstrasjonene mot den krigen», sa hun. Nå forsterker krigen fiendebildene. Da må vi også være oppmerksomme på hvordan dette kan slå, også blant barn og unge som allerede lever i utsatte områder med økende mistillit og utenforskap.

    Desinformasjonen spres

    Knapt noen konflikt mobiliserer mer engasjement, følelser og hardere meningsfronter enn konflikten mellom Israel og Palestina. Dekningen i de redaktørstyrte mediene er massiv. På sosiale medier spres historier, og bilder og videoer deles i et tempo vi knapt har sett maken til.

    Mengden med desinformasjon for å påvirke meningsfrontene er av et format og omfang som mangler sidestykke, og det overgår det vi så etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022.

    Nå er vi bare i starten av det som kan bli en langvarig krig med fare for destabilisering av hele Midtøsten-regionen, og der store geopolitiske aktører er involvert og investert. Det gjør det særlig viktig at ansvarlige myndigheter stokker ordene og viser lederskap for å holde skuta på rett kjøl. Det er ingen enkel oppgave når krigen eskalerer og sivilbefolkninger på begge sider rammes hardt og brutalt.

    Søker å forsterke splittelser

    Den følelsesladede og splittende konflikten får en ekstra dimensjon i den sikkerhetspolitiske tida vi nå befinner oss i.

    Et illustrerende eksempel er dette:

    Tidlig august i år ble det sendt ut tekstmeldinger til borgere i Norge, Sverige og Danmark der muslimer ble oppfordret til å gå ut på gata og hevne de mye omtalte koranbrenningene som hadde pågått i flere måneder. Avsenderen var tilsynelatende Hezbollah, men både forskere og sikkerhetsmyndigheter har mistanke om at Russland står bak.

    At våre motparter i verden søker å forsterke splittelser og skape konflikt er godt kjent. Det mest slående var likevel hvor sindig norske muslimer opptrådte gjennom våren og sommerens mange koranbrenninger og den opphetede debatten rundt disse. Årsakene er trolig flere. Én viktig grunn er ansvarlige muslimske ledere og den langvarige tillitsbyggende dialogen som blant annet Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn har lagt grunnlaget for, og hvor Det mosaiske trossamfunn og muslimske organisasjoner har deltatt i en årrekke.

    Nå utfordres disse relasjonene, og erfaringer viser at det ikke alltid ender godt.

    Diplomati er ikke en motsetning til politisk lederskap

    Hele samfunnet bærer ansvaret for å unngå økt konflikt og svekket sikkerhet. Det gjelder for mediene, det sivile samfunn og institusjonene våre. Det øverste ansvaret ligger imidlertid på statsministeren, som mer enn noen har erfart hvordan utenriks- og innenrikspolitikk sauses sammen og hvordan hendelser ute i verden også kan få store ringvirkninger hjemme. Da tenker jeg selvsagt på karikaturstriden og debatten om den som fortsatt holdes levende av hans meningsmotstandere.

    Krigen i Midtøsten har regionale og geopolitiske dimensjoner, og må derfor forstås i en bred internasjonal sammenheng. Ingen vet hvordan den ender, det eneste vi vet er at den vil bli blodig og at den potensielt har kraft til å endre Midtøsten slik vi kjenner det. Det er derfor lett å være enig i at verden nå trenger mer diplomati, ikke mindre. Det må likevel ikke stå i motsetning til tydelig tale fra vårt politiske lederskap.

    Kronikken ble først publisert i Altinget den 17.10.2023.

This site is registered on wpml.org as a development site. Switch to a production site key to remove this banner.