UTSYN

Stikkord: Aktuelle saker

  • Håper USA kommer seg ut av dette uføret

    Berit Enge ved Nordic Press Center sier avisdøden blant lokal- og regionalmedier i USA er en av drivkreftene for Trumps oppslutning. “Når man mister sin lokale nyhetstilknytning, søker man heller til Internett, hvor man lett havner i nyhetsbobler”, sier hun.

    Tekst: Susann Wilson, Utsyn

    Berit Enge er styremedlem i UTSYN. Med 25 års erfaring fra den norske utenrikstjenesten og nå en arbeidshverdag i DC har hun bedre oversikt over amerikansk politikk enn de fleste. Enge gir oss her en rask oversikt over hva som rører seg i det amerikanske landskapet, hvordan valgkampen er så langt og hvilke konsekvenser presidentvalget kan få for Norge.

    Du driver Nordic Press Center i Washington D.C., hva driver dere med der?

    Nordic Press Center er et ressurssenter for nordiske journalister som ønsker å jobbe med oss for å utvikle kompetanse om internasjonal journalistikk og utenrikssaker. Vi samarbeider med ulike universiteter, journalistutdanninger i Norge, presseorganisasjoner og tenketanker. Vi ønsker gjerne å nå ut til journalister som kan tenke seg å besøke oss i DC. Vi tilbyr studiereiser, arbeidsopphold og annet faglig påfyll for nordiske journalister. Nordic Press Center har et stort nettverk i Washington, som vi gjerne deler med våre besøkende. Senteret ligger kun et steinkast fra The Capitol, altså midt i smørøyet for amerikansk politikk og internasjonale beslutninger. 

    The Capitol. Foto: Susan Wilson

    Din bakgrunn og din arbeidshverdag gjør at du har et unikt innblikk i den amerikanske politikken, hva er dine tanker om det som skjer nå?

    Nå har det kommet en enorm vitamininnsprøytning i valgkampen og bildet har forandret seg mye den siste måneden. En ny optimisme, men også et stort behov for strategiendring hos begge partiene. De to kandidatene ligger fremdeles svært tett, og det vil de nok gjøre helt fram til valgdagen. Den nye visepresidentkandidaten Tim Walz ser ut til å være et godt valg av Kamala Harris. Walz kan muligens hjelpe Harris å vinne over velgergrupper som tidligere har ligget nærmere Trump. Trump på sin side har valgt JD Vance som sin visepresidentkandidat, en person som appellerer til mye av den samme velgergrupper som Trump selv gjør. Det har foreløpig ikke vært noen god drahjelp for ham. Meningsmålingene i vippestatene blir viktige framover. Politiske spådommer har jeg sluttet med etter valget i 2016. Da lærte vi alle hvor fort ting kan snu i USA. Så blir det et ekstra spenningsmoment hvordan Trump takler et tap. Han er ingen god taper, og altfor mange amerikanere sitter klar til å lage bråk hvis han ber om det.

    Trump rally, Richmond, Virginia. Foto: Susann Wilson

    Hva tror du kan bli de avgjørende faktorene for hvilket parti som vinner valget?

    Abort er en sterk sak for demokratene og det har republikanerne skjønt. Trump har lagt bort den sterke anti-abort-språkbruken fra tidligere, og toner ned sin tilknytning til sterke interessegrupper. Harris har vært krystallklar i sin selvbestemt abortretorikk. Det vinner hun mange kvinners stemme på. Videre er migrasjon og våpenregulering viktige saker for mange amerikanske velgere, men de som har sterke meninger om en av disse tre sakene har mest sannsynlig allerede bestemt seg for hvilken presidentkandidat som får deres stemme. En hovedutfordring for demokratene er å få folk til å tro at Harris vil være bedre enn Trump for egen lommebok. Selv om det går bra økonomisk i USA nå, har ikke Biden lykkes med å få folk flest til å se dette i dagliglivet. Prisen på drivstoff og matvarer har en enorm effekt på folks politiske avgjørelser i USA, og det kan skape problemer for Harris, som jo også har stått bak Bidens politikk. Det må også legges til at hudfarge spiller en mye større rolle i amerikansk valgkamp enn mange vil innrømme. Og på valgdagen vil det være avgjørende hvor mange som stemmer, og hvilke velgergrupper som viser seg å ha sterkest mobiliseringsevne. Blir det de unge, kvinnene og minoritetene som avgjør, slik som med Obama? Eller fortsetter Trump sin framgang blant minoriteter, unge og nye konservative velgergrupper, i tillegg til å få med seg mange eldre velgere, som mer pålitelig dukker opp på valgdagen?  Hittil har det vært slik at jo større frammøte på valgdagen, jo bedre for demokratene. Undersøkelser fra tidligere i år tyder på at det kanskje ikke stemmer lenger. Det er nok et spenningsmoment fram mot november.

    Det har vært mye spekulasjoner om påvirkningskampanjer og desinformasjon i de forrige valgkampene. I hvilken grad tror du dette kan påvirke årets valgkamp?

    Det tror jeg fremdeles er en veldig viktig faktor, men man kan jo håpe at fokuset fra de forrige valgkampene kan ha hjulpet litt. Nordic Press Center er opptatt av mediebildet i USA og politiske konsekvenser. Nærmere en tredjedel av alle aviser har forsvunnet i USA over de siste 20 årene, ikke minst lokale og regionale medier, som i likhet med i Norge er de mediene folk stoler mest på. Når man mister sin lokale nyhetstilknytning, søker man heller til Internett, hvor man lett havner i nyhetsbobler skapt av algoritmer som ikke skiller ut des- eller misinformasjon. USA har nå mange såkalte nyhetsørkener, områder uten lokal mediedekning. Et kart som viser disse områdene matcher ganske tett med et kart over de områdene der Trump har størst oppslutning. Siden Trump kom på den politiske scenen, har det blitt et skille hvor ulike politiske retninger ikke bare har hver sine meninger, men også forholder seg til hver sine fakta – dette er både farlig og har gjort stor skade. Man lever i hver sine verdener og dyrker et fiendebilde av politiske motstandere som ikke hører hjemme i et demokrati. Det er å håpe at USA finner en vei tilbake fra dette uføret.

    I hvor stor grad tror du utfallet av årets presidentvalg kommer til å påvirke Europa og Norge?

    Valget av president kommer selvfølgelig til å få stor betydning – størst betydning innenriks, men også utenriks. Trump har et annet syn på forholdet til Europa enn andre amerikanske presidenter har hatt, og det vil nok merkes, både i sikkerhetspolitikken og på handelspolitikk.  Trump sier han er glad i Norge, men vi kan neppe forvente oss noen spesialbehandling. USA har helt klart blitt mer innadvendt de siste årene og har store utfordringer internt som mange amerikanere vil ønske å prioritere over utenrikssaker. Det mest skremmende er de antydninger om at en del amerikanere ikke ser opprettholdelsen av demokratiet som en hovedsak og for eksempel ser til Ungarn og statsminister Viktor Orbán som inspirasjon. Harris vil trolig videreføre mye av utenrikspolitikken til Joe Biden, og da er vi på kjente stier. Men om Trump vinner…vel, da må vi nok forberede oss på et tydeligere «What’s in it for me»-USA.


    Du finner mer informasjon om Nordic Press Center på deres nettside.

  • UTSYNs fagprofiler på Arendalsuka

    Denne uken har både representanter fra sekretariatet, styret og mange av UTSYNs fagprofiler vært tilstede på Arendalsuka. Beredskap er et begrep som har gått igjen i majoriteten av arrangementer denne uken. Beredskap kommer i mange former og fasonger, men det er en viktig byggestein for både sikkerhet og totalforsvar.  

    Mange av UTSYNs fagprofiler var tilstede i Arendal og deltok på panelsamtaler og debatter. Både Laila Bokhari, Kristian Berg Harpviken, Cecilie Hellestveit, Simen Bakke, Richard Utne, Cathrine Lagerberg, Carl Waldemar Wilhelmsen og Gjermund Eide var på plass.

    Fagprofilene Simen Bakke, Richard Utne og Cathrine Lagerberg har ulik bakgrunn og kunnskapsgrunnlag, men de pekte likevel på mange av de samme utfordringene når vi snakket med dem. 

    Hvis dere skal trekke frem en ting fra årets Arendalsuka, hva vil dere trekke frem?

    Både Simen Bakke og Richard Utne er raskt ut og svarer, networking. Jeg forventet ikke å høre noe nytt i det hele tatt, legger Utne til. – Til det er spørsmålene ofte for store, og paneldebattene for korte. Det er likevel en viktig arena for kunnskapsformidling

    Begge fagprofilene er eksperter innenfor sine felt, og det kan dermed være at deres kunnskapsnivå allerede dekker over mye av poengene presentert i debattene. Bakke legger likevel til at han tror utfordringen handler om at man ikke har tid til å gå ordentlig i dybden på tematikken i løpet av en panelsamtale. Det er svært begrenset tid og ofte mange i panelet. Bakkes anbefaling er at man må prøve å holde seg til en konkret problemstilling for å få mest mulig tyngde på det ene fokusområdet, selv med mange ulike stemmer og interesser presentert i panelet. 

    Grunnet i din bakgrunn og dine erfaringer, hva opplever du er de største utfordringene for Norge i dag?

    Richard Utne: Norge som helhet er jo stort, men om vi snakker om sikkerhetspolitikk så knaker det i sammenrøringene i totalforsvarsskroget. De siste årene, spesielt etter COVID-19 har vi sett at dette begynner å våkne til liv igjen. Landet har en imponerende evne til å kunne snu seg rundt og spytte ut forskrifter over lav sko når dette er nødvendig. Jeg vil også legge til at premissene rundt spørsmålene til tider ikke er riktige de er for lukket. I stede for å si at vi er forberedt så kanskje vi heller kan si, til hvilken grad er vi forberedt. 

    Simen Bakke: Det settes ofte i gang tiltak fordi noen har kjepphester, eller av historiske årsaker vil gjennomføre noe, i større grad enn at det er basert på analytisk risikovurderinger og analyse. Med mer fokus på faglig og analytiske vurdereringer er man i større grad beredt til å prioritere riktig. Jeg tror beslutninger noen ganger blir tatt basert på feil grunnlag, eller ikke et grunnlag som er optimalt med tanke på sikkerhet og motstandsdyktighet. 

    Cathrine Lagerberg: Jeg ønsker gjerne å trekke frem det manglende samarbeidet mellom det sivil-militære. I dag kan man ikke lenger skille mellom sivil og militær sektor i samme grad som tidligere, da begge parter er helt avhengig av hverandre. Næringslivet er avhengig av et konstant oppdatert trusselbilde, mens forsvaret er avhengig av den sivile flerbruks- og forsvarsteknologi fra private selskaper og samtidig avhengig av at næringslivet ivaretar og beskytter kritisk infrastruktur og samfunnsviktige funksjoner. Jeg tror det er en mangel på liassoner og brobyggere mellom forsvaret og det sivile.

    Richard Utne er ikke helt enig i dette utsagnet med mangel på brobyggere, men trekker heller frem problemet mellom at forsvaret ofte ser trusselbildet der fase 0 er fred og fase 1 er krig. Mens alle FFI-rapporter trekker frem, og det er generelt en bred konsensus rundt, at det mest sannsynlige fremtidige scenariet er lavintensive konflikter. Lagerberg følger opp og trekker frem at da trenger man en felles situasjonsforståelse basert på konstant oppdaterte risikoanalyser og ikke kun de årlige.

    Styrken i totalforsvaret er regulering. Norge styres av lov og forskrift og uten lov og forskrift har vi ikke noe grunnlag for gjennomføring. Uten et velfungerende byråkrati, uten velfungerende byråkrater, ledere, mellomledere og kompetente offentlige ansatte har vi ikke effektivt totalforsvar, sier Utne avslutningsvis. 

    Hvilke tiltak, virkemidler ønsker dere å trekke frem når det kommer til å bygge et sterkt og motstandsdyktig sivilsamfunn og næringsliv i Norge? 

    Cathrine: En økt og felles situasjonsforståelse, basert på tidsriktig informasjon og ikke kun de årlige trusselvurderingene fra EOS-tjenestene og andre virksomheter. I tillegg trenger man kompetente miljøer som evner å oversette og relevansvurdere dette til de bedriftene som skal ha informasjonen. Enten in-house eller ved å hente inn kompetansen etter behov. Det er viktig at hele bedriften er involvert, ikke bare ledelsen. Man er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. 

    Bakke: Jeg tror vi i større grad må involvere befolkningen og sivilsamfunnet. Det er viktig at også de forstår at de er en del av det som potensielt skal være et motstandsdyktig Norge hvis Norge blir rammet av en eller annen storskala trussel. Jeg tror ikke sivilsamfunnet føler seg inkludert og heller ikke kommer til å gjøre det før en krise oppstår og det kan være for sent. 

    Richard: Vi trenger mer ansvarliggjøring. Vi trenger de ansvarlige kollegaene i alle sektorer og ledd. 

    Hvis du skal anbefale en faglig relevant podkast, hvilken vil du trekke frem da?

    Cathrine anbefaler The Red Line, en amerikansk podkast som presenterer ulike typer wargame – scenarier og eksperter som diskuterer de store geopolitiske hendelser.

    Richard anbefaler Psst, PSTs egen podkast. 

    Simen anbefaler Darknet Diaries, en podkast med historiefortellinger om virkelige hendelser fra cyber. En veldig interessant måte å lære mer om cyber.

    Tekst: Susann Wilson

  • Høyt engasjement om sikkerhet og forsvar

    Det var fullt hus, høy temperatur og stort engasjement under sikkerhetspolitisk debatt i Vardø.

    En stappfull Nordpol kro i et Vardø badet i juli-varme og midnattsol var de fantastiske rammene da Utsyn sammen med Pomorfestivalen og Nordpol inviterte til debatt om sikkerhetspolitikk, totalforsvar, krig og fred – og fiskerier.

    Ikke en stol var ledig og mange måtte stå da Nordpol kro, Nord-Norges eldste serveringssted, var vertskap for en aktuell og alvorlig debatt: Hvordan skal Norge balansere forholdet til Russland? Hvordan preges Vardø av krigen i Ukraina og sanksjonspolitikken overfor Russland? Hvor lenge vil samarbeidet østover være «frosset», og i hvilken form vil det kunne gjenopptas når tiden er inne for det?
    Og hvordan kan fisken i havet være med på å sikre en stabil bosetting i Norges viktige grenseområde mot Russland i en svært urolig sikkerhetspolitisk tid?

    Panelet bestod av SV-leder Kirsti Bergstø, fiskeridirektør Frank Bakke-Jensen, organisasjonssjef for Finnmark Bondelag Helga Pedersen og samfunnsdebattant Arne Luther. Alle fire har inngående kjennskap og kunnskap om temaene, og spesielt fiskeripolitikk og hvordan havet skal sikre norsk suverenitet i nord engasjerte panelet.
    Amund Trellevik fra UTSYN ledet debatten.

    Leveringsplikt av fisk til anlegg langs kysten, og kvoter til store trålere på bekostning av den mindre kystflåten er temaer som fikk opp temperaturen også blant tilhørerne. Vardø, et sted bygd på fisk fra Barentshavet, er et slående eksempel på hva som skjer når fisken forsvinner fra mottakene på land: På 1970-tallet bodde det over 4.000 mennesker i Vardø. Tallet er i dag like under 2.000.

    Finnmarken hadde denne oppsummeringen av arrangementet: “Tusen støvler som tramper i takt, det kan være et godt grep framover”.

    Rammene for debatten, som ble strømmet av avisa Østhavet, kunne ikke vært bedre. 

    Siden 1864 har Nordpol Kro i Vardø vært et samlingspunkt og institusjon i Øst-Finnmark, og bærer på en rik historie som strekker seg fra pomorhandelen med Tsar-Russland til Fridtjof Nansens ekspedisjoner. Kroa, som er bygget i tømmer fra Arkhangelsk, har stått der gjennom to verdenskriger, én russisk revolusjon og kald krig. Den har sett fisken landes og fisken bli sløyd. Det har vært svart hav, eventyrlige fiskerier, samhandel med Russland og sanksjonsregime. I år feirer den 160-årsjubileum.

    Fra første gang i 1991 har man markert Pomorhandelen og Vardøs rike kulturhistorie knyttet til fiskeri, kyst og folkeliv gjennom Pomorfestivalen. Den arrangeres årlig som den største kultur- og musikkfestivalen i kommunen, de seneste år under paraplyen “En hyllest til kystfolket!”.  Både kroa og festivalen har vært, og er en viktig møteplass. Mellom øst og vest. Mellom kystfolk og kultur. Mellom fortid, nåtid og fremtid. I dag er geopolitikken anstrengt og viktige spørsmål må opp til diskusjon.

  • Tilting at Windmills? A Study of Polarizing Dynamics and Malign Influence in the Energy-Debate in Local Elections in Norway.

    I debatten om vindmøller står natur mot klima, bevaring mot utvikling, by mot land. Temperaturen i debattene gjør at viktige beslutninger blir stående på vent mens strømprisene har gått i taket og Norge styrer mot kraftunderskudd. Kort sagt en perfekt storm – lett å utnytte for de som av ulike grunner ønsker å undergrave tillit og politisk handlingskraft.

    Dette er ikke en debatt om for eller mot vindkraft. Eller om Fosen-dommen og Melkøya. Det handler om hvordan vi debatterer vindkraft opp mot sikkerhetspolitikken, minoritetsrettigheter og befolkningsutviklingen i de norske grenseområder til Russland. Polariseringen river ned tilliten mellom grupper, mellom folk og sikkerhetsmyndigheter, tilliten til politikk og til forholdet mellom nasjonens rettslige forpliktelser versus suverenitet og sikkerhet. 

    Kan vi snakke om det?

    UTSYN har gjort dypdykk i lokalpolitiske debatter om vindkraft i studien «Tilting at Windmills? 
    A Study of Polarizing Dynamics and Malign Influence in the Energy-Debate in Local Elections in Norway.»     På Arendalsuka presenterer vi rapporten og snakker om konsekvensene av debattene for norsk politikk og sikkerhet.

    Ingrid Vik & Cecilie Hellestveit

    Rapporten er utformet i samarbeid med University of Maryland og Nordic Press Center. 

    Arendalsuka 2024
    Forsvar og sikkerhetspolitikkens hus 
    Mandag 12. august klokken 17:00

    Du finner mer informasjon om arrangementet på Arendalsuka sin nettside.

    Rapporten finner du her:

    Tilting at Windmills? A Study of Polarizing Dynamics and Malign Influence in the Energy-Debate in Local Elections in NorwayLast ned

  • Parlamentsvalget kan omforme EUs Ukraina-politikk

    Hedda Langemyr

    I mai skjedde det noe mellom Tyskland og Frankrike som kan påvirke utfallet av Ukraina-støtten: De høyreradikale snakker ikke lenger sammen.

    I mai brøt forholdet sammen. Tyske Alternativ für Deutschland (AfD) og Marine Le Pens franske Nasjonal Samling (National Rally; RN) er ikke lenger på talefot. 

    AfD og RN er ikke noen unnselige småpartier. De har tre ting til felles: De er høyreradikale, de er ledende partier i sine hjemland, og de kan bli en maktfaktor i EU-parlamentet fra høsten av. 

    Nasjonal Samling har 32 prosent på de franske EU-målingene. De er landets største parti og ligger langt foran president Emmanuel Macrons parti. I Tyskland er AfD landets nest største parti på målingene. Begge er kandidater i det kommende EU-valget. 

    Det er de franske høyreekstreme som fikk nok. Dette skjedde etter avisen La Republicca siterte tyskernes toppkandidat Maximilian Krah på at «jeg ville aldri sagt at noen som bærer en SS-uniform automatisk er en kriminell». RN har derfor nektet å sitte ved siden av dem i parlamentet. Det er startet en prosess for å kaste AfD ut av samarbeidsgrupperingen på ytre høyre fløy i EU, kjent som ID (Identity and Democracy). 

    Dette bruddet – og en eventuell påfølgende forsoning mellom dem igjen – kan bli avgjørende for hva som skjer med EUs forhold til Ukraina. 

    Nettopp fordi det er valg til EU-parlamentet i juni, og de høyreradikale i Europa ligger an til å få rundt 85 av de totalt 361 plassene som trengs for å få flertall i EU-parlamentet etter valget. Noen målinger anslår at de får over 90 plasser til sammen. Hvis de høyreradikale samler seg kan de sammen med de borgerliges (EPP) anslåtte 175 seter og de konservative (ECR) sine drøyt 70 være svært nære et flertall i EU-parlamentet. 

    I mange land koker det på grunnplanet. Rentene og prisstigningen på mat, drivstoff og strøm har bidratt til at støtten til Ukraina faller i befolkningen. Et blått flertall med mørkeblå innflytelse kan bidra til en ny kurs for EU i Ukraina-støtten.

    EU-valget i juni blir derfor et veiskille, ikke bare for Europa, men for Ukraina. Siden Russlands annektering av Krym i 2014 har EU stått samlet og sammen om å sanksjonere russisk økonomi. Etter den fullskala invasjonen av Ukraina i 2022 har EU stått forent og sterkere i sin politikk; Russland er kastet ut av europeiske betalingssystemer og finansmarkeder, det er innført importforbud på russiske varer inkludert olje og gass, det er russisk flyforbud over EU og europeiske havner er stengt for russiske skip, og over 2000 personer knyttet til den russiske krigføringen har fått reiseforbud og frosset eiendelene sine i Europa. 

    Etter den russiske invasjonen i februar 2022 har EU stått støtt som en av de mest aktive internasjonale aktørenei å støtte Ukraina gjennom en rekke tiltak; både økonomiske, politiske og militære. EU har gitt betydelig økonomisk bistand til Ukraina. I desember ble nok en økonomisk hjelpepakke vedtatt av alle medlemslandene, til tross for at Ungarn lenge forsøkte å blokkere den. Totalt har EU støttet tilsvarende 88 milliarder euro, tett på 1000 milliarder kroner, siden 24. februar 2022. Ukraina fikk status som kandidatland for EU-medlemskap i juni 2022.

    Selv om partiene på høyresiden i EU-parlamentet har ulike synspunkter på EUs støtte til Ukraina, der noen støtter en hardere linje overfor Moskva, mens andre er mer skeptiske til Ukraina-støtten, står EUs samlede Ukraina-respons overfor en prøve i parlamentsvalget.

    Det er flere partier på høyresiden som uttrykker skepsis til en fortsatt omfattende økonomisk støtte til Ukraina. Partiene har tydelige bekymringer over de enorme økonomiske kostnadene. I tillegg kommer en annen gjennomgangsmelodi: Politikere på den ytre høyresiden er generelt skeptiske til EUs overnasjonale måte å vedta politikk på. De foretrekker at medlemslandene selv avgjør omfanget av støtten til Ukraina.

    • Et av dem er nettopp franske RN. Lederen Marine Le Pen hevder at tiltakene skader europeisk økonomi mer enn de hjelper Ukraina. Partiet har også argumentert for en mer diplomatisk tilnærming til Russland. 
    • Tysklands Alternative für Deutschland (AfD): AfD har vært åpenlyst kritisk til tysk og EU-støtte til Ukraina, og hevder at Tyskland bør fokusere på sine egne økonomiske- og energiutfordringer i stedet for å involvere seg i en konflikt med Russland.
    • I Italia har statsminister Giorgia Meloni, lederen for Fratelli d’Italia, støttet Ukraina, men har samtidig også snakket høyt om nasjonale interesser. Hennes parti mener blant annet at EUs ressurser bør fokusere mer på interne utfordringer som økonomisk vekst og innvandringskontroll. 
    • En annen som har gjort det han kan for å hindre EU-støtte til Ukraina, er Victor Orbán. Ungarns statsminister har vært motstander av flere av EUs sanksjoner mot Russland og har opprettholdt nære bånd til Moskva. Senest møtte han Russlands president Vladimir Putin i Kina tidligere i år. Orbán har argumentert for at Ungarn ikke bør involveres i konflikten og at europeiske land bør prioritere sine egne nasjonale interesser.

    Bildet i Europa er ikke entydig. Polens nasjonalkonservative og høyrepopulistiske Lov og rettferdighetspartiet, som ble stemt ut av regjeringskontorene i fjor høst, har vært sterkt for sanksjoner mot Russland og støtter militær hjelp til Ukraina. 

    Denne politikken deler de også med ytre-høyre-partiene fra de baltiske stater, som alle argumenterer for en langt hardere linje overfor Russland enn hva EU til nå har vist.

    For et par uker siden var det et stort ytre-høyre-møte i Spania i regi av partiet Vox, et relativt nytt, men raskt voksende spansk parti godt utpå høyresiden. Partiet har gjort seg bemerket med sin strenge innvandringspolitikk, forsvar av spansk nasjonal enhet, og kritikk av EU. Partiet har støttet humanitær hjelp til ukrainske flyktninger, men har samtidig vært sterkt kritisk til omfattende økonomisk støtte fra EU og militær involvering i krigen i Ukraina.

    Uavhengig av hva som skjer i parlamentsvalget i EU er det tydelig at Russlands invasjon av Ukraina har endret måten EU ser seg selv på. EU har for første gang i sin historie finansiert militærhjelp gjennom Den europeiske fredsfasiliteten (EPF). Flere EU-land har også bilateralt gitt militærhjelp, deriblant avanserte våpensystemer, trening av soldater og etterretningsstøtte. Norge er blant landene som gir ukrainske soldater trening og opplæring. Millioner av ukrainske flyktninger har fått kollektiv beskyttelse i EU.

    Et annet tegn på denne endringen er at EUs forsvarssamarbeid har skutt fart. Nå snakkes det åpent om mer militært samarbeid på tvers av EU-landene. Dette aktualiseres ytterligere dersom EU og verden blir stående overfor en amerikansk president som heter Donald Trump fra og med januar 2025.

    Det som skjer i EU, påvirker det som skjer i Nato. I juli – én måned etter EU-valget – møtes Nato-landene til forsvarsalliansens årlige toppmøte i Washington DC.  

    Foreløpig har medlemslandene ikke klart å enes om en etterfølger til Jens Stoltenberg, som nå sitter på tiende året som sjef for verdens mektigste militærallianse. Tyrkia og Ungarn har uttrykt skepsis til nederlandske Mark Rutte, som tidligere i år lanserte sitt kandidatur. Selv om både USA, Storbritannia og Tyskland har støttet Ruttes kandidatur, er det helt i det blå om han vil bli valgt. Ungarn har truet med å legge ned veto.

    Den nye generalsekretæren i Nato får en krevende jobb. Alliansen står overfor flere svært sentrale og komplekse utfordringer. Ukraina-krigen er det viktigste spørsmålet, og hva EU gjør er sentralt i den analysen. Men det er ikke alt. Nato skal også gjennomføre sitt relativt nye strategiske konsept for å være bedre rustet mot trusler som cyberangrep, hybride krigføringsmetoder og utfordringer fra Kina. 

    Styrking av Natos østlige flanke har fått ny aktualitet. Russlands forsvarsdepartement la i mai ut informasjon på sine nettsider om at landet ønsket, ensidig, å endre de maritime grensene til Finland og Litauen. Meldingen ble fjernet etter kort tid, men hadde innen den tid rukket å bli fanget opp internasjonalt. En slik melding viser med all tydelighet hvilken utfordring Russland utgjør for Nato-landene på flere områder. Russland har klart det som kanskje var det viktigste: Skape uro og usikkerhet blant alliansens østlige medlemsland.

    Norge har annonsert at landet vil nå målet om å bruke to prosent av brutto nasjonalprodukt på forsvar innen Nato-toppmøtet. Det såkalte to-prosentmålet ble vedtatt for ti år siden under Nato-toppmøtet i Wales, men 2023-tall viser at det bare er 11 av 31 medlemsland som oppfyller dette målet. Det er Norges ekstrabevilgninger til Forsvaret som gjør at landet når to-prosentmålet nå. Regjeringen la fram sin langtidsplan for Forsvaret i april. Totalt skal Norge bruke 600 milliarder kroner ekstra på militæret de neste tolv årene.  

    USA sto for 68 prosent av NATO-landenes samlede forsvarsutgifter, eller 860 milliarder dollar. Dette beløpet er over ti ganger mer enn det nest største landet, Tyskland, målt i absolutte tall. Selv store nasjoner er blant dem som enda ikke har nådd to-prosentmålet: Tyskland, Frankrike, Spania og Canada. De amerikanske kravene om videre europeisk opprustning vil derfor fortsette å komme fra amerikanerne, uavhengig om det er Biden eller Trump som sitter ved makten.  

    EU-valget avholdes i de europeiske medlemslandene fra 6. til 9. juni. Valget avgjør ikke bare den fremtidige sammensetningen av EU-parlamentet. Det vil også høyst sannsynlig påvirke skjebnen til Ukraina.  

    Den neste måneden vil avgjøre store retningsvalg for både europeisk sikkerhet, Nato og Ukraina.

    Artikkelen vil bli publisert i Befalsbladet 2/2024.

  • – Sterk avskrekking vil beskytte Norge

    Vi står i dag overfor en situasjon der Kina ønsker en verdensorden der makt gir rett. Vi må innse hvilke krefter som jobber for andre prinsipper enn våre, sier Terje Bruøygard, sjef for Brigade Nord.

    Tekst: Susann Wilson

    29. mai inviterte Utsyn til sikkerhetspolitisk debatt i Narvik. Hensikten med paneldebatten var å legge til rette for kunnskapsformidling og samtale rundt Narvik og Ofotfjordens utvidede betydning for norsk og alliert forsvar og forsyning av forsvarsmateriell.

    For å forstå viktigheten av Ofotfjorden, samt truslene som følger med det økte ansvaret, ble temaer som Kina, Russland, USA, verdensordenen, hybride trusler, og næringslivets rolle diskutert.

    Ifølge professor Øystein Tunsjø ved Forsvarets høgskole er det svært viktig at vi alle har klart for oss at den bipolare verdensorden vi ser utvikler seg i dag ikke er den samme som den bipolare verdensorden vi opplevde før USA hadde hegemoni.

    Øystein Tunsjø. Foto: Susann Wilson, UTSYN

    Under den kalde krigen var maktbalansen fordelt mellom USA og Sovjetunionen, mellom Norges nærmeste allierte og vår nabo i nordøst. I dag ser man at de bipolare maktene er Kina og USA og maktkampen er nå sentrert i Asia, mens Norge befinner seg i periferien.

    – Med opprustningen i blant annet Polen, Tyskland og nye NATO-medlemmer, er NATO kontra Russland sterkere i dag enn for tre år siden, sier Tunsjø. 

    Terje Bruøygard, sjef for Brigade Nord, forteller at Forsvaret ofte diskuterer verdier og verdivalg. – Med en lang fredstid tar vi ofte for gitt at vi lever i en verdibasert verdensorden, men i dag ser vi at resten av verden ikke nødvendigvis støtter seg til denne verdibaserte ordenen.

    – Ideologier og styresett har alltid endret seg gjennom tidene, og vi står i dag overfor en situasjon der Kina ønsker en verdensorden der makt gir rett, sier Bruøygard. Med bare åtte prosent av verdens befolkning som lever etter de samme demokratiske liberale verdier som oss, er det kanskje på tide at vi innser hvilke krefter som trekker i motsatt retning av de prinsippene dagens verdenssamfunn er basert på.

    Man identifiserer ofte seks ulike årsaker til konflikt, enten internt eller mellom stater: Ulike interesser, behov, identitet, ønsker, verdier og rettigheter.

    – Som vi har sett den harde realiteten av i Ukraina, kan stater gå til krig på grunn av ulike verdier. Ukraina ønsket å utvikle seg i retning av vestlige demokratiske liberale verdier, mens Russland ser dette som en trussel mot sitt mer autokratiske regime, forteller Bruøygard.

    Cathrine Lagerberg, ekspert på trusselvurderinger i næringslivet, sier at det i dag ikke finnes klare retningslinjer fra myndighetene for håndtering av kinesiske investeringer i Norge.

    – Vi har i dag en situasjon hvor Forsvarsdepartementet og Etterretningstjenesten advarer mot trusselen fra kinesiske investeringer, mens utenriks- og næringsdepartementet er langt mer positive til samhandling med Kina. Kina er en viktig handelspartner for Norge, og dermed et forhold som ikke vil avsluttes over natten uten konsekvenser. Men det er kanskje på tide med tydeligere retningslinjer fra sentrale myndigheter som kan veilede lokalsamfunn og næringsliv, sier Lagerberg.

    Paneldeltagerene. Foto: Susann Wilson, UTSYN

    For å illustrere hvor avhengig Vesten er av Kina i verdenshandelen: Kina dominerer i dag over 50 prosent av verdens skipskapasitet, USA under en prosent.

    Dette fortrinnet har Vesten indirekte hjulpet Kina med, ved å sette bort byggingen og vedlikeholdet av skipene til Kina, har de da også tilgang til all innmaten av skipene.
    – Vi kan forebygge at det samme skjer med annen kritisk infrastruktur i Vesten, mener Tunsjø.

    Så hvordan henger dette sammen med Narvik og Ofotfjorden?

    Narvik og Ofotbanen er en forsterket del av det nye sikkerhetspolitiske bildet. Det finnes flere ulike scenarier for russisk aggresjon, og et russisk angrep på et av de baltiske landene er et scenario.

    – Om Russland velger å gå inn i Baltikum, er konflikten plutselig veldig tett på Østersjøen, og hovedruter for svensk og finsk eksport og import kan bli blokkert. Da er Narvik en av tre hovedhavner i Norge som er utpekt til å bistå våre naboer i nord. Denne strekningen vil bli minst like viktig om det er konflikt i Norden, og allierte styrkers materiell må fraktes inn via havnen i Ofotfjorden og videre med Ofotbanen, sier Buøygard.

    – Om Russland velger å gå inn i Baltikum, er konflikten plutselig veldig tett på Østersjøen, og hovedruter for svensk og finsk eksport og import kan bli blokkert. Da er Narvik en av tre hovedhavner i Norge som er utpekt til å bistå våre naboer i nord. Denne strekningen vil bli minst like viktig om det er konflikt i Norden, og allierte styrkers materiell må fraktes inn via havnen i Ofotfjorden og videre med Ofotbanen, sier Buøygard.

    Terje Bruøygard. Foto: Susann Wilson, UTSYN

    Hvordan kan man møte russisk aggresjon i nord, ville ordstyrer vite. 

    – Med sterk avskrekking. Vi er en del av venner og allierte som deler felles verdier. Dette er noe Russland aldri vil ha. Vårt samarbeid i NATO er en type allianse som Kina og Russland aldri vil kunne bygge opp noe som ligner på, nettopp fordi de ikke er basert på de samme verdiene, svarer Bruøygard.

    Ofotbanen trenger sårt oppgraderinger og vedlikehold. Sist vinter sporet jernmalmtoget fra Kiruna av to ganger på svensk side. Og politiet i Sverige etterforsker nå om avsporingene var sabotasje.

    Ordstyreren ville vite om Bruøygard foretrekker utbygging av Nord-Norge-banen eller dobbeltspor på Ofotbanen.
    – Det er usannsynlig dyrt å bygge Nord-Norge-banen, svarer Bruøygard. som sier han gjerne hadde valgt begge deler.
    – Norge er et land med høye fjell og dype daler og vi ser i dag at deler av landets kritiske infrastruktur er sårbar, sier han.

    Arrangementet ble arrangert av Utsyn 29. mai i samarbeid med Narviksenteret, Narvik bibliotek, Fremover og Narvik Sivil-militære Samfunn.
    Deltakerne var Terje Bruøygard, Øystein Tunsjø og Cathrine Lagerberg. Ordstyrer var Ragnar Bøifot, nyhetsredaktør i Fremover.
    Opptak av arrangementet, laget av Fremover, finner du her.

  • Om Kina får tak i det, ender det opp i Russland

    Landet har utviklet seg fra å være en billigprodusent til å bli en ekspansiv aktør med åpenbare hensikter. Skal Norge velge omtenksomhet eller mistenksomhet overfor Kina?

    Av: Hedda Langemyr

    De russiske og kinesiske flaggene sto tett i tett. Blomsterbukettene bugnet. De to presidentene Xi Jinping og Vladimir Putin reiste seg fra hver sin skinnstol, signerte et dokument og tok hverandre i hendene mens de så på fotografene. Avtalen om strategisk partnerskap mellom to av de største landene i verden var undertegnet.

    Dette skjedde i Kinas hovedstad Beijing, for litt over en uke siden, den 16. mai 2024. Den russiske presidenten var i Kina for å feire 75 årsjubileum for de to landenes diplomatiske relasjoner. Kina er fortsatt et land hvor Putin kan reise trygt til, reise fritt rundt i, og bli tatt imot som en venn.

    Et synlig tegn på samarbeidet mellom Russland og Kina er at Kina har startet opp det som mange har tenkt på, men aldri gjennomført, nemlig en nordlig «isrute» for godstransport på skip fra Kina gjennom ishavet nord for Russland, ned langs norskekysten og inn til Sankt Petersburg i Østersjøen. Tidligere har skip fra Asia gått sydlig rute, via Suez-kanalen og Middelhavet.

    Nordøstpassasjen er kun seilbar om sommeren, på grunn av gjenising om vinteren. Det kommer imidlertid ikke til å vare: Klimaendringene kommer til å åpne Nordøstpassasjen opp. De kinesiske transportskipene som kom i fjor, er et første tegn på at isforholdene i Arktis er mindre krevende enn før. Det ligger en enorm mulighet for kineserne i å bruke Nordøstpassasjen i stedet for Suez-kanalen. Kina er som nevnt bestevenner med Russland, som eier både kystlinjen og isbrytere på store deler av strekket.

    Ferden langs Nordøstpassasjen og ned langs norskekysten betyr at kineserne begynner å fatte interesse for Norge. Kina ekspanderer som kjent ikke gjennom militærmakt, men gjennom mer subtile metoder. Ett av de mest vanlige grepene de tar er å kjøpe seg plass i forsyningskjedene; innen metaller og råvarer, innen industriproduksjon og innen infrastruktur. Minst seks kinesiske bedrifter har derfor uttrykt ønske om å etablere seg i Kirkenes, inkludert en tekstilfabrikk, en
    bilprodusent, en teknologibedrift, et stort investeringsfond, et stort byggefirma og et stort shippingselskap. Kina har også uttalt eksplisitt at vil være med på å utvikle havnen i Kirkenes. Det er en utfordring, ikke minst fordi om Kina får tak i noe, kan det ende opp som russisk.

    Hvordan møter norske myndigheter disse utfordringene?

    Norske myndigheter har ingen tydelig linje overfor Kina. Litt enkelt kan man si at mens det norske Justisdepartementet advarer næringslivet og akademia mot å bli for tett med Kina, står Næringsdepartementet og Kunnskapsdepartementet og heier på det motsatte. Norge vingler mellom omtenksomhet og mistenksomhet:

    – Omtenksomhet: På den ene siden står hensynet til norsk økonomi, norsk handel og norsk akademisk frihet. Flere miljøer på norske universiteter og høyskoler har et tett samarbeid med Kina, og opplever samarbeidet med Kina som relativt uproblematisk.

    Også det norske næringslivet lever daglig tett med Kina. Den norske importavhengigheten av kinesiske varer – og norsk næringslivs eksport til Kina – er svært omfattende. Kina er Norges tredje viktigste handelspartner etter EU og USA. Vi selger sjømat og kunstgjødsel til kineserne, de selger klær, mobiltelefoner og TV-er til oss. Samhandelen i 2021 var på 138 milliarder kroner.

    – Mistenksomhet: På den andre siden kommer det tydelige advarsler fra norske
    sikkerhetsmiljøer om å ikke involvere seg for mye med Kina. PST venter at antallet direkte og indirekte trusler fra Kina mot norske selskaper, lokale og nasjonale politikere og andre miljøer i Norge bare vil øke. Justisdepartementet har gjort det forbudt for ansatte i alle departementene å bruke de kinesiske appene TikTok og Telegram, det samme har Stortinget, Norges Bank, domstolene, universitets- og høyskoleansatte, Nav og en rekke store kommuner gjort. Da en stor delegasjon med forskere fra Nord universitet reiste til Kina i 2023, advarte PST mot at kinesisk etterretning kunne bruke anledningen til å rekruttere kilder. En kjent episode for mange var da det delvis statlig eide Equinor inngikk en riggkontrakt med det kinesiske selskapet COSL i fjor høst. Det skapte store overskrifter, og et samlet Storting ba til slutt regjeringen skaffe til veie
    hvilke sikkerhetsvurderinger som var gjort i forkant av avtalen.

    Stormaktene USA og EU kjenner begge på utfordringen fra Kina. Som Norge forsøker de å balansere omtenksomhet og mistenksomhet så godt de kan. Så langt har det mest tydelige grepet vært å bruke store summer på å utvikle egen industri, for å frigjøre seg fra avhengigheten fra Kina.

    – USA kom først med Inflation Reduction Act (IRA), den største klima- og energisatsingen noensinne i amerikansk historie, på hele 369 milliarder dollar i investeringer innen fornybar energi og nullutslippsteknologi.

    – EU følger nå opp. Denne uken vedtok de en målsetting om at minst 40 prosent av innsatsvarer og nøkkelteknologier som trengs til produksjon av blant annet vindturbiner, batterier, hydrogen, varmepumper, solcellepaneler og strømnett, heretter skal komme fra EU-land. Dette er et svar på ikke bare IRA, men også en erkjennelse av at opptil 90 prosent av råvarene som trengs for det grønne skiftet i dag importeres fra Kina. I Den Demokratiske Republikken Kongo, som leverer 70 prosent av verdens forbruk av kobolt – et metall som blant annet inngår i elbil-batterier produsert i Europa – har kineserne aksjer og eierskap i omtrent alle gruvene.

    Den som venter på en revolusjon, i form av massive tollmurer eller handelsboikott av Kina venter forgjeves. Norge er alt for innvevd i kinesisk økonomi til at det vil komme noen brå skift i norsk Kina-politikk de neste årene.

    Det er likevel ikke til å komme utenom at signalene fra de norske myndighetene er for utydelige. Man får ulike svar, avhengig av hvem man spør.

    Framover må Norge derfor gjøre to ting bedre enn de gjør i dag.

    – Det ene er å slå fast en mer tydelig og definert linje i Kina-spørsmålet enn det regjeringen har gjort til i dag. Det kan ikke være slik at det kommer ulike signaler fra ulike departementer. Både næringsliv og akademia må få tydelig beskjed om hva som gjelder.

    – Det andre er å følge EUs linje for å utvikle en selvstendig industri og sikre større kontroll over infrastruktur, innsatsvarer og nøkkelteknologier.

    Disse to grepene bør være et minstekrav til norsk Kina-politikk i årene som kommer.

    Kronikken var først publisert i Fremover 28.05.24.

  • UTSYNs arbeid i 2023

    UTSYN fortsetter å ekspandere og 2023 var et år fylt med høyt tempo, god utvikling og stor vekst. Noen høydepunkter fra året er den sikkerhetspolitiske dagen i Narvik med tur på Ofotbanen og arrangement på Solheimsbrakka. Blant annet forsvarssjef Eirik Kristoffersen og ambassadørene fra Tyskland, USA, Polen og Storbritannia var til stede og fikk møte stortingspolitikere, forvaltning og lokalt næringsliv i Narvik. UTSYN deltok også på flere forsvarskonferanser i løpet av sommerhalvåret. UTSYN modererte “Forsvarskonferansen 2023” arrangert av Troms og Finnmark fylkeskommune og deltok på Forsvarsløftet 2023, en forsvarskonferanse i Bardufoss. 

    Arendalsuka var også et av fjorårets høydepunkter.  UTSYNs direktør, Hedda Langemyr, deltok i to av debattene i hovedprogrammet. Den første debatten handlet om «Krigen i Ukraina: Veien ut av krisen?» Her møtte Hedda den norske utenriksministeren Anniken Huitfeldt, den svenske utenriksministeren Tobias Billström og forsvarssjef Eirik Kristoffersen.

    I tillegg til arrangementer og stor informasjonsproduksjon har UTSYN det siste året økt satsningen på forskning. Et av årets nysatsninger er et veldig spennende forskningssamarbeid med University of Maryland. UTSYNs del av prosjektet er en case-studie om energi, polarisering og diskurs. Det overordnede målet er å øke kunnskapen om i hvilke kontekster russiske påvirkningsoperasjoner eventuelt blir implementert i Norge. Videre, er UTSYN i gang med to større prosjekter støttet av Utenriksdepartementet. Et prosjekt om nordområdene og den ny sikkerhetspolitisk normalen og et annet prosjekt for å bygge sikkerhetskultur i RTCG i Montenegro. Vi har også gjennomført et prosjekt om hvordan norske førstegangsvelgere bruker TikTok som en kilde til politiske nyheter, med støtte fra Fritt Ord. Dette prosjektet var veldig vellykket og fikk stort mediefokus. 

    Du finner hele årsrapporten her:  

    Arsrapport-2023_UTSYN

  • Narvik og Ofotfjordens rolle i forsvaret av Norden

    Den 29. mai inviterer UTSYN, i samarbeid med Narviksenteret, Narvik Bibliotek, Narvik sivil-militære samfunn og Forsvarsdepartementet, til en sikkerhetspolitisk kveldsdebatt i Narvik.

    Norge ligger militærstrategisk til og våre nabolands nye NATO-medlemskap gjør at Narvik og Ofotfjorden nå blir viktigere for å forsvare Norden i en mer usikker verden. Opprettholdelse av Narvik Havn og Ofotbanen er kritisk for både marineoperasjoner, samt logistikk- og forsyningssikkerhet med Sverige og Finland. Siden desember har Ofot-/Malmbanen mellom Kiruna og Narvik kun vært operativ noen uker, og politiet mistenker sabotasje ved flere anledninger.

    Selv om Russland utgjør den største militære trusselen mot Norge, vurderes Kina å være den største langtidstrusselen. Begge landene har strategiske og økonomiske interesser i Arktis. Derfor kan Kinas interesser i havner, samt annen kritisk infrastruktur, industri og teknologiutvikling være en sikkerhetsrisiko. NATOs og Norges kontroll over infrastruktur og slike verdi-, teknologi- og forsyningskjeder er derfor kritisk. Sikkerhet må trumfe handelspolitikk.

    Hvilke grep må tas for at Narvik og totalforsvaret skal kunne bygges så motstandsdyktig og tidsriktig som dagens trusselbilde krever?

    Bli med når vi tar diskusjonen!

    Ordstyrer for arrangementet vil være Ragnar Bøifot, nyhetsredaktør i avisa Fremover.  

    I panelet har vi blant andre med oss Cathrine Lagerberg og Øystein Tunsjø:
    – Øystein Tunsjø er professor og leder for Asia-programmet ved Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole. Denne våren er han aktuell med boka «Kampen om verdensmakten. USA og Kina i det 21. århundre».
    – Cathrine Lagerberg er teknisk og strategisk risiko- og trusselekspert med bakgrunn fra olje/gass, forsvar og etterretning. Hun brenner for å støtte selskaper med helhetlige risiko-og trusselvurderinger som balanserer profitt og handelspolitikk opp mot geopolitikk og sikkerhetspolitikk.
    – Terje Bruøygard er sjef for Brigade Nord. Han har en bred erfaring fra forsvaret, hvor han blant annet har jobbet som sjef for planavdelingen ved Forsvarets operative hovedkvarter, sjef for Telemarksbataljonen, Hæren og Forsvarsdepartementets avdeling for Sikkerhetspolitikk. 

    Arrangementet er gratis og åpnet for alle. Vi håper å se deg på Narvik bibliotek den 29. mai!

    Tid: 29.mai, klokken 17:30
    Sted: Narvik Bibliotek

    https://www.facebook.com/events/1103736020889667

  • Sikkerhetspolitisk pute-TV

    Hver dag er en sikkerhetspolitisk eksamen for norske redaksjoner. Ikke alle journalister består testen.

    Hedda Langemyr

    Da verdens største krigsskip, amerikanske USS «Gerald R. Ford», seilte inn Oslofjorden for rundt ett år siden, var fotografene og TV-reporterne på plass. Skipets visuelle dominans og enorme størrelse målt i vekt, lengde og høyde imponerte mange.

    Noen journalister møtte også mannskapet på skipet. Et amerikansk krigsskip på besøk i et land som har felles grense med Russland, er ikke hverdagskost. Skulle journalisten nå spørre dem om hvorfor de var her, hva amerikanerne skulle demonstrere med å seile inn Oslofjorden, hva slags signal ønsket man å sende med dette besøket? Kanskje høre med mannskapet om hva som var utfordringene med å jobbe om bord på et krigsskip, eller hvilke vurderinger som lå til grunn for de videre seilingsplanene?

    Det viste seg at de norske journalistene var mest interessert i hva amerikanerne syntes om de norske jentene som de møtte på byen i Oslo. Det var sikkerhetspolitisk pute-TV.

    Forsvarspolitikken dekkes på samme måte som lavautbruddene på Island

    Hver dag foregår det en eksamen i norske redaksjonslokaler. Temaet er norsk og internasjonal sikkerhetspolitikk. Besvarelsene ser vi hver dag, i form av artikler, nyhetsinnslag på TV og radio. Ikke alle journalister består testen.

    Når ikke de intervjuer amerikanske marinegaster om norske jenter, dreier forsvars- og sikkerhetspolitisk dekning seg gjerne om antall nye stridsvogner, antall soldater, antall milliarder. Disse journalistene kommer ikke til å mangle muligheter i årene som kommer. De neste 12 årene skal det legges 600 milliarder kroner ekstra på forsvarsbudsjettene her til lands. Totalt skal Norge bruke over 1600 milliarder kroner på militæret fram til midten av 2030-tallet. I 2036 vil forsvarsbudsjettet være på 166 milliarder i 2024-kroner. Det er det dobbelte av hva det er i dag.

    Det finnes imidlertid mer spennende spørsmål å stille enn hvor mange tanks Norge kjøper av Tyskland: Valgte Norge å kjøpe tyske tanks fordi de er teknologisk overlegne, eller fordi vi ville knytte oss tettere til Tyskland? Hvorfor valgte vi tanks og landforsvar framfor en sterkere marine? Er innkjøpene tilpasset den situasjonen vi har nå, den situasjonen vi tror kommer, eller den situasjonen vi håper ikke kommer? Hvorfor prioriterer vi slik og ikke slik, får Forsvaret egentlig den forsvarsevnen som var tenkt, enn si den som er nødvendig? Hvilke forsvarspenger forsvinner i ting som ikke trengs? Hvilke land velger Norge å kjøpe materiell fra, og dermed knytte oss tettere til, hvem velger vi å ikke kjøpe materiell fra, og hvorfor?

    Det er ikke lenger et åpent spørsmål om norske redaksjoner har kompetanse til å foreta disse analysene. Svaret er nei. Færre enn ti journalister dekker og følger norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk tett. Det betyr at mye av forsvarspolitikken dekkes på samme måte som lavautbruddene på Island: Gjennom å fokusere på akutte og isolerte hendelser, framfor den sikkerhetspolitiske arkitekturen som ligger bak og som fører opp til hendelsene. Analysene om hvorfor og hvordan blir sjelden besvart.

    De tektoniske bevegelsene innen sikkerhetspolitikken handler i stor grad om at Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet. Den russiske presidenten viser ikke noen tegn til å ville gi slipp på sine planer om å underlegge seg Ukraina. Han pøser på med soldater og våpen til en frontlinje som strekker seg over 1000 kilometer. De russiske våpenfabrikkene kjører tre skift i døgnet. 40 prosent av landets statsbudsjett går nå til krig. EU, NATO og Norge jobber med å tilpasse seg den nye situasjonen, på hver sin måte. EU jobber langsomt for en utenriks- og sikkerhetspolitikk som er mer uavhengig av USA. Nato har fortsatt USA som sitt største medlem, og i november er det en reell sjanse for at USA velger Donald Trump til landets nye president. Samtidig er det i Nato, ikke EU, at den store og tunge sikkerhetspolitikken er forankret, både historisk og økonomisk. Inn fra siden kommer Kina, som en økende økonomisk og teknologisk makt ingen kan la være å forholde seg til. Norge har fortsatt utstrakt handel med landet, til tross for en bokstavelig talt lang rekke røde flagg.

    Det er i lys av dette man må forstå de norske forsvarsbudsjettene. Og det er i lys av dette at norske redaksjoner må skoleres i sikkerhetspolitikk.

    Redaktørstyrte medier er bærebjelken i denne kritiske offentligheten. En kritisk offentlighet, der innbyggerne både blir opplyst og får mulighet til å delta i ordskiftet, er helt avgjørende for et velfungerende demokrati. Gjennom offentlige diskusjoner og mediedekning kan en opplyst offentlighet bidra til å holde politikere, institusjoner og andre makthavere ansvarlige for sine handlinger og beslutninger. Da kan ikke det mest interessante spørsmålet være i hvor stor grad amerikanske soldater på norsk jord liker jentene i Oslo.

    At redaksjonene gjør en skikkelig jobb, har en trippel bunnlinje: Det øker samfunnsengasjementet i befolkningen. Det øker den allmenne forståelsen for − og betydningen av − sikkerhetspolitikken. Og det bidrar til å skjerpe de som styrer og som tar alle de små og store sikkerhetspolitiske avgjørelsene på vegne av landet; avgjørelser som kommer til å ha avgjørende betydning for hvordan det norske samfunnet ser ut 10, 20 og 50 år fram i tid.

    Den gode nyheten er at mulighetene for å gjøre en god redaksjonell jobb er mye større enn før. De hemmelige tjenestene og militæret har åpnet veldig opp de senere årene, både i Norge og resten av Vesten. Da Russland bygde opp sine styrker langs grensen til Ukraina, utviste flere lands etterretningstjenester, spesielt USA, en åpenhet som mangler sidestykke i moderne tid. De publiserte detaljerte beskrivelser og satellittfoto av russisk styrkeoppbygging. Tjenestene kom med pressebrifinger og stilte opp i intervjuer, der de i klare ordelag advarte om det som var i ferd med å skje. Etter at den russiske fullskala-invasjonen var et faktum, ble de åpne etterretningsrapportene spesielt fra Storbritannia viktig for dekningen av krigen på bakken, men også for å få en bedre forklaring av hva som foregikk i det russiske samfunnet. Mediene fikk en unik informasjonstilgang på forhold som tidligere har vært gradert og dermed hemmeligholdt.

    Journalister kurses i dag i hvordan de dekker klimakrise og hvordan man leser bedriftsregnskaper. Et mål for journalistutdanningene bør også være å utdanne journalister til å forstå hvordan de dekker sikkerhetspolitikk.

    De kommende årene vil Norge trenge journalister som kan sette enkeltepisodene, begivenhetene og tallene inn i en større sikkerhetspolitisk kontekst. Slik vil de bygge motstandsdyktighet i befolkningen. Og den trenger vi.

    Kronikken ble først publisert i Dagsavisen 07.05.24.

This site is registered on wpml.org as a development site. Switch to a production site key to remove this banner.